Nora, Lars og Simen er gode venner og bor i Skjåk. På NRK Super har de i tre sesonger viklet seg inn i internasjonale konspirasjoner som de løser gjennom samarbeid og kløkt — pluss Lars’ enorme datapark.
Serien lånte fritt fra thriller- og krimfilmer («National Treasure» er en åpenbar inspirasjon), så det var kun et spørsmål om tid før ungdommene dukket opp på norske kinoer.
Skattejakten som venter dem er i konkurranse med en slem samler fra Hamburg som prøver å finne Olavsskrinet: Hun er alvorlig syk og det ryktes at artefakten har helbredende kraft. Dette pirrer også Lars, som er funksjonsnedsatt og i rullestol, et tema som gir filmen et noe mer unikt preg enn andre familiefilmer. Lars må tenke over om det er sunt å fantasere om «normalitet» for kroppen hans.
Dessverre er «Trio – jakten på Olavsskrinet» mer interessert i å ape andre filmer enn å utforske slike spennende spørsmål.
Filmen undervurderer den emosjonelle intelligensen til sitt unge publikum, og man sitter igjen med et inntrykk av latskap i skrivingen: Følelser trenger ikke å ofres til fordel for action og spenning. Gode filmer — også de for et yngre publikum — huskes ofte fordi filmskaperne klarer å få tematiske spørsmål og problemløsning til å spille på lag i historien. Da får man også noe mer givende å snakke om etterpå, enn hvor overdådig Nidarosdomen er og at Lofoten har flott natur.
Nora er for eksempel en sterk jente, men styrken forfattes overfladisk, som når hennes utfordringer forløses kun gjennom bestefarens (Reidar Sørensen) initiativ.
Familiefilmer på kino selger ofte bra, men vedvarende suksess kan få en til å glemme at norske produksjoner holder et høyt, internasjonalt nivå. Dette er verdt å applaudere. Filmer som «Trio – Jakten på Olavsskrinet» har sekvenser og regi med samme kvalitet som de ment for et voksne publikum. For eksempel kan håndverket sammenlignes med den mer påkostede «Flaskepost fra P», der Hans Petter Molands regi ikke er bedre fagarbeid enn det Trio-filmen har, og som også er like teit og fornuftsstridig som den upretensiøse fortellingen om Nora og gjengen.
Men forskjellen på budsjettnivået mellom filmene er så stort at det føles nesten urettferdig at regissør Eva Dahr har fått så mye ut av det hun har hatt å rutte med.
Det er lenge siden norske kinogjengere hadde grunn til å klage på norske barnefilmer som håndverk. Nå er det på tide å håpe på at historiene som fortelles stikker dypere enn hulen Olavsskrinet gjemmer seg i.