Hver morgen går Paterson ut av huset med matboksen sin for å kjøre linje 23 gjennom Paterson, byen i New Jersey som han med en viss stolthet deler navn med. Han synes ikke å ha andre ambisjoner enn å frakte vanlige mennesker dit de skal. Det i seg selv er et befriende trekk ved Jim Jarmuchs siste film.
Skjønt – jo, han skriver dikt i tradisjonen etter William Carlos Williams. Men han har ingen planer om å publisere dem.
William Carlos Williams var dikter og praktiserende lege. På 40-50-tallet utga han fembindsverket «Paterson», et episk dikt han begynte på i 1926 etter å ha lest «Ulysses» av James Joyce. Williams’ mål skal ha vært å gjøre for byen Paterson det Joyce gjorde for Dublin.
En av Williams metoder var å vandre rundt i byen og smuglytte til innbyggernes prat. Han iakttok det de iakttok, og gjorde dette til en del av diktet.
Her spennes en vakker bue mellom Williams, bussjåføren og Jarmusch. For det er akkurat hva regissøren også gjør. Han lar busspassasjerenes små samtaler tilflyte oss, som en del av filmen, slik de tilflyter Paterson der han sitter bak rattet etter å ha startet arbeidsdagen med et nytt dikt, skrevet for hånd i notisboken han alltid bærer med seg.
Lunsjen, laget av konen Laura, inntas gjerne i friluft, foran fossefallet som elven Passiac danner akkurat her, i Paterson Great Falls National Historical Park. Et motiv som også pryder forsiden på Williams diktsamling.
Etter middag rusler han ned i underetasjen for å jobbe litt i en knøttliten skrivestue som kanskje også er et aldri så lite tilfluktsrom fra overetasjen, dominert som den er av kunstneriske Lauras hang til å dekorere huset med vakre, men relativt heftige mønstre i svart-hvitt. Eller for å komme unna den engelske bulldoggen Marvins ofte misbilligende blikk fra lenestolen, der den inntar en gryntende, passiv-aggressiv posisjon.
Om kvelden tar han Marvin med på tur, parkerer bikkjen foran stambaren, tar en øl og en liten prat med Doc, innehaveren, eller en av de andre bargjestene. Slik følger vi denne beskjedne, lavmælte mannen gjennom en uke der hver dag starter likt, men skildres med sine små variasjoner.
Om Paterson har en slektning blant Jarmusch’ filmfigurer, må det være Forest Whitakers stillfarne samurai i «Ghost Dog». Slik Whitaker fylte rollen med ro og en nesten usannsynlig tilstedeværelse, fyller Adam Driver Paterson med en nesten zenbuddhistisk tilnærming til tilværelsens små og store utfordringer, være seg tildragelser på jobben, Marvins egenrådighet, Lauras cheddar- og rosenkål-pai eller de ulike prosjektene hun stadig og entusiastisk gir seg i kast med – og lykkes med.
Driver nærmest underspiller ham, men lar oss ane at bak den stoiske vennligheten ligger en ensomhet som ikke handler om at han er venneløs, eller ikke elsker Laura. For det gjør han. Inderlig. Slik hun elsker ham. Det handler mer om at ensomheten er en del av hans tilstedeværelse i verden, slik diktene er, og bussen, og Laura, og han aksepterer den med samme sinnsro som han skriver diktene frem.
Laura kunne fort blitt en irriterende parodi på en eksentrisk dame. Men med iranske Golshifteh Farahani spilles også hun ned, slik at vi ser henne som et både sjarmerende snålt, begeistret og dypt elskelig vesen, omgitt av en myk og tiltalende aura.
Uten plott, uten dramatikk, men med regissørens særegne humor, er «Paterson» en stille, poetisk film som suger meg inn i et geografisk og menneskelig landskap der jeg har lyst til å være, lenge, og der jeg selv blir stille, nesten meditativ. Samtidig virker filmen som en øyeåpner. Ute på gaten ser jeg omgivelsene med nytt og klaret blikk. «Paterson» er en film som får meg til å elske min egen rutinemessige hverdag, og alle de vanlige, fine folkene jeg har rundt meg. Det kjennes godt.