Det at Kygo har med en låt i «Fifty Shades Darker» gir en unik mulighet til å kombinere to favorittemner i norske aviser: Sex og nordmenn som gjør det bra i utlandet. Dessverre må jeg skuffe. Det ble for vanskelig å kjenne igjen en Kygo-låt man aldri har hørt før i en film med popmusikk på soundtracket til enhver tid.
«Fifty Shades Darker» handler fortsatt om det den første filmen handlet om: En ung, uskyldig pike og en rik fyr som opplever at det «går en faen i ham» når han skjønner at hun er litt mer spesiell enn andre jenter.
Eventyret «Prinsessen ingen kunne målbinde» kan være en passende referanse, for Mr. Grey er fortsatt vrien og vrang i ord. Rik og mektig imponeres han av Askeladdine, som – gjennom tilfeldigheter og sjarm – klarer å få ham til å ville ha ekte kjærlighet. Til gjengjeld får hun kanskje halve kongeriket.
Likevel er ikke filmen bare banal. «Fifty Shades Darker» er sexpositiv og opptatt av at kvinnene skal like å ha sex: Altfor ofte ser man filmer der sexscenene i hovedsak handler om at mannen skal få det han er ute etter, om det så er en orgasme eller bekreftelse. Er ris på rumpen og snodige verktøy det som må til for å få litt variasjon i hvem sexyheten er for i kommersiell film, må det tolkes som et fremskritt.
Men «Fifty Shades Darker» har et snodig syn på kjærlighetens funksjon. Rollefiguren Anastasia Steele (et horribelt navn som avslører at bøkene startet som Twilight-fan fiction) er helten i historien, men hovedpersonen er utvilsomt Christian Grey. Alt handler om hans følelser, hans behov og hans valg. Det er han som handler og gjør noe med utfordringene de møter. At han tar seg til rette med pengemakten sin, er et større problem enn at han tar seg til rette i samtykkende sex, noe filmen aldri problematiserer ordentlig.
Anastasia har nesten ingen forhistorie annet enn at hun var jomfru før hun traff Mr. Grey og at hun liker bøker. I den første filmen var plottet at hun endelig ble voksen gjennom hot sex med en komplisert fyr. I «Fifty Shades Darker» fortelles det om hennes suksess på jobben, men kun etter at det antydes at forholdet til Mr. Grey avler fordeler hun før bare kunne drømme om.
Til sist handle filmen bare om Greys bruk av Anastasia for å komme seg videre fra en traumatisk barndom. Skuespiller Dakota Johnson får lite å jobbe med, og «Fifty Shades Darker» gjør minimalt for å endre på bildet av frøken Steele som noe annet enn et blankt lerret publikum skal se seg selv i. Filmen fantaserer om bekreftelse, fine kjoler, fine smykker, fin eiendom og luksusbåt på fjorden.
«Fifty Shades Darker» har et sterkere manus enn den første filmen. Den er mer kompetent satt sammen, dramaturgien flyter bedre og det er fremgang i kjemien mellom hovedpersonene. Mye fordi filmen er konstruert som en psykothriller, med tvister og vendinger som kunne vært fra en gammel Michael Douglas-film.
Problemet med «Fifty Shades Darker» er ikke at det er en erotisk film, eller at den er ment for nysgjerrige kvinner. Heller ikke at den er motivert av kommersiell suksess. Problemet er at filmens grunnmur er en kombinasjon av «Skjønnheten og udyret» og «Askepott», men uten noe annet enn den mest grunnleggende fantasien om å treffe en kompleks, kjekk fyr med penger og håpet om at man kan «fikse» traumene hans mens man leker på en springfjærmadrass. I seg selv er ikke dette nok for en historie, det er ikke engang nok til et premiss. Her er dette strukket ut til to filmer og så lenge folk syns middelmådighet i historiefortellingen er greit å lide seg gjennom, får vi nok mer.