Selv mer enn 40 år etter at jeg leste James Baldwins bøker kan jeg huske med hvilken kraft de traff meg. Som et sleggekast, og samtidig bevissthetsutvidende, en øyeåpner inn til afroamerikanernes livsvilkår, og homofiles livsvilkår på en tid da homofili var kriminalisert.
I «Ilden neste gang» skriver Baldwin at «man må akseptere livet som det er og menneskene som de er, men aldri akseptere urettferdigheten.» Kanskje er det denne livsanskuelsen som får meg til å tenke på Baldwin underveis i «Moonlight». Det, og forfatterens evne til å skildre seksualitet, livet som svart mann, personlig og intimt, med en blanding av raseri og ømhet.
Det er som om det går en rett linje fra James Baldwins selvbiografiske bøker til Tarrell Alvin McCraney, som skrev det selvbiografiske teaterstykket filmen bygger på, og videre til Barry Jenkins. Det er samme erfaringsverden, med 60 års mellomrom. Det er som om de ser på verden, på menn og forholdet mellom menn, med nøyaktig samme blikk.
Gjennom en film som dirrer av undertrykt fortvilelse og frustrasjon fra første bilde, følger vi Chiron på tre stadier i livet: som niåring (spilt av Alex Hibbert), tenåring (spilt av Ashton Sanders) og voksen mann (spilt av Trevante Rhodes). Han vokser opp i et belastet strøk i Miami. Moren Paula (Naomie Harris) doper seg. Gutten mobbes. Paradoksalt nok blir det strøkets (og morens) langer, Juan, og konen hans Terese, som tar seg av den tause, redde gutten og prøver å gi ham voksne forbilder, vise ham kjærlighet og respekt.
Tematisk kunne «Moonlight» blitt en deprimerende film, en sosialrealistisk tragedie om arv og miljø og sosiokulturelle rammer som synes fastlåste sett i lys av fargedes kamp for borgerrettigheter og økonomisk utjevning, fra Martin Luther King jr til dagens «Black Lives Matter»-bevegelse. Og ja, i store deler er filmen en tragedie, en sår fortelling om å kjempe for å finne fotfeste i verden og anerkjenne sin identitet.
Av dette greier Barry Jenkins likevel å lage en usedvanlig vakker film, nedtonet og myk, intim og likevel mektig.
Den nydelig spunne tråden som løper gjennom filmen er Chirons vennskap med Kevin, den eneste av klassekameratene som ikke bare synes å se og anerkjenne ham, men som også prøver å dytte i ham litt mot og selvbevissthet. Det skjøre vennskapet utfordres av skolens brutale gjengmentalitet og kodekser, på en måte som får alvorlige konsekvenser for Chiron.
Et annet interessant aspekt ved «Moonlight» er dens tilnærming til og fremstilling av maskulinitet, eller snarere – stereotyp maskulin selvfremstilling. Du har skolens bøller, og Juan med sitt «gangsta»-image og sin dype forståelse og omsorg for Chiron, bunnet, trolig, i egne erfaringer. Og så har du Chiron selv, som transformeres fra redd gutt via frustrert, hengslete tenåring til en tro kopi av den farsfiguren Juan var for ham. Men bak Chirons bling og gullgrill på tennene, skjuler seg en fortsatt sart sjel i et nå digert legeme. Denne avstanden mellom korporlig fremtoning og sjelelig sårbarhet treffer magen med en myk knyttneve.
«Moonlight»s skildring av et miljø fullt av dop, svik, marginalisering og håpløshet demonstreres elegant og klaustrofobisk gjennom den oscarnominerte fotografen James Laxtons sirklende kamerabevegelser, særlig markant i åpningssekvensen. Likevel blir filmen aldri høyrøstet, aldri proklamerende, aldri sint. I siste akt går den inn i et lende der den nesten leker med romantikken og lokker frem et inderlig ønske om at «de to» skal få hverandre – for så å tone ut i et åpent, håpefullt og dypt bevegende sluttbilde.