Som fattig fisker ofrer Nam neppe mange tanker rundt hva slags stat han bor i. Jo, han har avlagt verneplikt i det Nordkoreanske militæret, har bilde av Kim Jong-un på veggen, og fordi han bor like ved grensen til Sør-Korea, må han hver dag passere en militær vaktpost for å komme ut på sjøen med den lille båten sin. Men mest av alt bryr han seg om konen og datteren.
En dag setter garnet seg fast i propellen. Båten og Nam driver over i fiendtlig farvann. Der plukkes han opp av etterretningen og anklages for spionasje.
Etter en kjøretur gjennom Seoul, der Nam kniper øynene igjen for ikke å se en eneste flik av kapitalistisk dekadense, stilles han overfor en etterretningsoffiser med en egen agenda og avhørsmetoder. Resultatet er ikke pent.
Nam kan takke ja til tilbudet om avhopperstatus, det vil gi ham leilighet og jobb. Fiskeren takker nei, han vil bare hjem.
Dit kommer han også til slutt, men ikke før omstendighetene har sendt ham ut i Seouls gater, der vareoverfloden truer med å blende ham, men hvor også skyggesidene av det frie, markedsstyrte samfunnet åpenbarer seg.
Vel hjemme tas han imot som helten som snudde kapitalismen ryggen. Skjønt det er bare for en stakket stund.
Slik lyssetter Kim Ki-Duk hvordan begge samfunnene er hjernevasket innen sin egen ideologi, og dermed ser «de andre» gjennom briller farget av ideen om livet på andre siden av grensen. Sør-Koreanerne evner ikke å la «den hjernevaskede kommunistens» utøve sin frie vilje. For Nord-Koreanerne vil han alltid være «besmittet» av vestlige verdier.
Kim Ki-Duk ble lagt merke til blant verdens cineaster med «Vår, sommer, høst, vinter og vår» (2003), en meditativ og poetisk film fra et buddhistisk kloster. Siden har han stadig skiftet tematikk og sjanger, fra den mystiske innbruddsfortellingen i «Tomme hus» og identitetsdramaet «Time» via «Pietá», en kraftfull, brutal og nådeløs film om synd og soning, til den dialogløse og blodige ødipus-dramaet «Moebius» som befestet overgangen hans fra poet til koreansk films enfant terrible.
Når han nå begir seg ut på den politiske og ideologiske slagmarken, er han heller ikke spesielt subitl. Det er ikke bare den sørkoreanske etterretningsoffiserens bjeffende avhørsmetoder som gjør at «Fanget i nettet» oppleves som høyrøstet. Også de fortellertekniske virkemidlene blir såpass overtydelige at filmen mister sin kunstneriske, om enn ikke sin politiske kraft.
Det som likevel gjør «Fanget i nettet» interessant, er at Kim Ki-Duk i liten grad benytter anledningen til å latterliggjøre «folkerepublikken» i Nord. Han gjør det jo litt, bevares, men han bruker vel så mye forholdene i Nord-Korea som lyskaster for et sørkoreansk samfunn der dobbeltmoralen rår og humaniteten ikke nødvendigvis lever like herrens glade dager som kapitalismen og varetilgangen. På sine ulike vis er det ene systemet like absurd som det andre, her. Den ene etterretningsoffiseren er den andre lik, hjernevask kan ta seg ulike former og mennesket er ikke nødvendigvis fritt enten det lever under kapitaismen eller en diktatorisk sosialisme.