Småbarnsforeldre kan bare forberede seg. Vaiana kommer til å bli den nye dillen. Og det er helt greit. Som egenrådig, eventyrlysten og handlekraftig jente former hun et flott ideal. Som polynesisk høvdingdatter tilbyr hun dessuten et kjærkomment alternativ til de ofte bleksottige, sukkersøte og sylsmale Disney-prinsessene. Slik sett er hun mer i slekt med Merida i «Modig» enn med Elsa og Anna.
Riktig nok er også Vaiana smellvakker, men hun entrer utriggerkanoen med solide legger, barbent og besluttsomt, og det fantastiske håret er strengt tatt mest i veien når hun gjør tøffe ting. Hun dras mot havet, men frarådes å krysse revet som danner øysamfunnets ytre sjøgrense, i hvert fall mentalt sett. Men Vaiana er en jente med et oppdrag, og da hun via bestemoren forstår hva oppdraget består i – å redde sitt eget folk – trosser hun råd og farer og legger ut på en ensom sjøreise.
Historien utspiller seg i et både reelt og mytisk univers i Stillehavet, der Vaianas reise fører henne til Maui, en halvgud og skrytepave full av magiske tatoveringer og med et oppblåst selvbilde som Vaiana (og filmskaperne) etter hvert jekker ned, effektivt, men uten å frata ham kraften han besitter.
Sammen utgjør de en klassisk allianse av motsetninger og kiving, men også med evne til å samarbeide når situasjonen krever det. Og det gjør den stadig vekk, med masse spennende, dramatisk og også vittig action som resultat. Et høydepunkt er et veritabelt angrep av pirater som rett nok ikke er de største vi har sett, men kanskje de frykteligste. Sekvensen synes ellers å være kreativt inspirert av «Mad Max: Fury Road».
Et annet høydepunkt er forsøket på å overliste Tamatoa, en narsissistisk krabbe med hang til skinnende juggel, stemmelagt på norsk av Bjørn Eidsvåg, som også synger en av filmens mange flotte sanger. Musikken mikser tradisjonelle, polynesiske rytmer med tradisjonelle, amerikanske musikalballader som bør ha to i seg til å avløse «Let it Go».
Fargerik og fantasifull dataanimasjon gjør «Vaiana» til en lett gjenkjennelig Disney-film, på godt og vondt, men mest på godt, denne gangen. På plussiden, ved siden av Vaiana selv, er den herlige bestemoren, og et univers der kvinnene står frem som djerve tradisjonsbærere. Og så havet, ikke minst, fremstilt ikke bare med gjennomskinnelig skjønnhet og en betakende detaljrikdom, men som en bevisst organisme som står på Vaianas side og hjelper henne.
Jeg liker også at filmen er kjemisk fri for kjæresteobjekter.
Det som irriterer er Disneys hang til alltid å ha med en gørrsøt figur og en dust. Her aksepteres den søte grisungen lettere enn den komplett idiotiske hanekyllingen som også stilmessig bryter med filmens tone. Filmskaperne berger skapningen så vidt i land ved etter hvert å gi den noen funksjoner ut over det å være et latterlig humorelement filmen strengt tatt ikke trenger; det er mer enn nok morsomheter ute og går.