Hva er det Kim Hiorthøy ikke kan? Tidlig på 1990-tallet suste han inn i medieverdenen som en ung, begavet og særdeles original tegner og illustratør. Noen vil huske ham for de ikoniske plateomslagene han laget for Motorpsycho, andre for billedbøkene han laget i samarbeid med forfatteren Erlend Loe. Han er billedkunstner, grafisk designer, koreograf, forfatter, musiker og fotograf. Og nå, i tillegg, regissør for en spillefilm han også har klippet selv og skrevet musikk til.
Gitt Hiorthøys særegne uttrykk som billedkunstner, ville det kommet som en gedigen overraskelse om han hadde levert en tradisjonell film. For det har han altså ikke. Noe som ikke betyr at filmen ikke inneholder en klar fortelling, for det gjør den så absolutt.
Tematisk handler «The Rules for Everything» om livet og døden, kaos og organisering, relasjonene vi har – eller ikke har – til hverandre, og alle ubegripelighetene som burde gjort tilværelsen umulig for de fleste av oss. Men som altså ikke gjør det.
Filmen nærmer seg tematikken på en både leken, absurd og ganske konkret måte, og er på sitt vittigste når den forener absurditeten med en tørr, nesten flat realisme i både spillestil og visuelt uttrykk. På sitt vakreste tar den form av et utvidet, filmatisk kurs i tilstedeværelse (mindfulness), formidlet gjennom tiåringen Storms fortellerstemme og filosofiske refleksjon rundt hva som holder tilværelsen sammen.
Hiorthøy var fotograf på Dag Johan Haugeruds nydelige «Som du ser meg», og synes influert av Haugerud både hva angår fargebruk, bygningsflater og byrom. Det gir en tidvis veldig vakker, ofte meditativ film. Et visuelt høydepunkt er skolens dramatisering av universets beskaffenhet, iscenesatt av Storms lærer (Ingrid Olava), bestående av så vel mennesker og dinosaurer som atomer og molekyler, og med Storm selv utkledd som mørk materie. Her øser Hiorthøy av sin kunstneriske kreativitet og lekenhet, og skaper både morsomme, slående bilder og bilder som setter i gang snedige assosiasjonsrekker.
Samtidig er det også en noe abrupt film, full av innfall og ulike virkemidler. Ikke alt henger like godt sammen, eller flyter like lett, verken filmatisk eller tematisk, i hvert fall ved første gjennomsyn.
Noe av Hiorthøys utgangspunkt for filmen var fenomenet selvhjelpsbøker. I så måte er filmen en beskrivelse av Storms selvhjelpsprosess for å takle tilværelsen etter at faren forsvinner ut av hennes og morens liv. Samtidig begynner moren Agnes, som er regissør, å lage introduksjonsfilmer for Hrovje, en østeuropeisk selvhjelpsguru. Indirekte relatert til Storm (Tindra Hillestad Pack) og Agnes (Natalie Press) følger vi også, i små sekvenser, en ambulansesjåfør og en guide.
Men menneskene her er ikke personer du nødvendigvis skal oppleve som «virkelige» eller troverdige. De er mer figurer – eller illustrasjoner – i et univers som både er konkret og abstrakt, og som fremkaller mer undring enn umiddelbar gjenkjennelse hos tilskueren. For meg går veien inn til filmen via denne undringen og det den setter i gang av tankerekker og refleksjoner. Men dette er en film som nok vil oppleves høyst ulikt, og som med fordel kan sees mange ganger for helt å få tak i. Hvis det å «begripe» er et mål. Det er jeg sannelig ikke sikker på. Noen ganger er undring mer fruktbart enn full forståelse.