I november 1962 skjedde en eksplosjon i gruven «Ester I» i Kongsfjorden på Svalbard. 21 mennesker omkom. Ulykken førte til at Gerhardsen-regjeringen måtte gå av. For første gang siden andre verdenskrig kom en borgerlig regjering til makten. Den satt i fire uker før den ble felt og Arbeiderpartiet igjen kom i posisjon.
Årsaken til eksplosjonen ble aldri funnet.
Dette er den historiske bakgrunnen for Stig Svendsens film, som han selv har skrevet manus til. Svendsen setter eksplosjonen i sammenheng med den kalde krigens storpolitikk og kamp om naturressurser, og lanserer en teori som isolert sett slett ikke er ueffen.
Han lar Harriet Hansen, journalist i Tromsø-avisen Nordlys, få materiale i hende som tyder på at sovjetrusserne advarte Norge om at eksplosjonen kunne skje, ett år før den skjedde. Og de gjorde det med en hensikt.
Historien han bretter ut kunne fungert fint mellom to permer, full av prat som den er. Overført til lerretet tyr regissøren til overtydelige introduksjoner som skjemmer like mye som alle faktaopplysningene de involverte etter hvert kommer i vær med, men likevel finner det nødvendig å stadig gjenta for hverandre. Som om de i arbeidet med dette følsomme materialet ikke stoler på hverandre. Som om regissøren ikke stoler på oss.
Vi har altså å gjøre med gamle spolebåndopptak, etterretningsmateriale, overvåking, mennesker med makt som har noe å skjule og alt som hører den politiske thrilleren til. Slik sett burde mye ligge til rette for en film med spenning og klo.
I stedet serverer Svendsen en film jeg nesten sovner av. Eneste grunnen til at jeg holder meg våken, er for å se hvilke forslitte klisjeer og tjuvtriks han drar opp av hatten rundt neste sving. De vrimler, og om klisjeene er tomme til det irriterende, er tjuvtriksene nesten enda verre. Svendsen bruker dem for å sette en spenning han ikke greier å etablere fortellerteknisk. De består blant annet av klassisk spenningsskapende, «dirrende» musikk og kamera rettet mot et punkt der vi tror det skal skje noe. For eksempel mot en dør. Og så skjer ikke noe som helst. Bildet bare fader ut.
Når det til slutt inntreffer noe som ligner action, for eksempel en forfølgelsesscene, er den så amatørmessig utført at jeg knapt tror mine egne øyne, filmet på avstand og kuttet før vi rekker å føle den forfulgtes frykt.
Fotograf Gaute Gunnari sørger for flere riktig flotte takninger av Tromsø fra luften, og fanger vinterbyen stemningsfullt og på en måte som understreker kulden som siver inn både fra hendelsene 50 år tilbake i tid og på nåtidsplan.
Filmen begynner smått lovende, om enn klisjefylt, ved å presentere Harriet, populært kalt Harri, som en lett forfyllet journalist med karrieren mere bak seg enn foran seg.
En rettssak rundt en russisk tråler tatt for overfiske i Barentshavet fungerer som en innledende presentasjon av tema og personer, men skjemmes av pedagogisk overtydelighet. Slik også presentasjonen av det redaksjonelle klimaet i Nordlys gjør. Men Kari Bremnes gjør ikke skam på Harriet, André Sørum er god som Oskar Stokstad – kollegaen hennes – og jeg kjøper Kim Sørensen som nyhetsleder og Kristian Figenschow som redaktør. Rett nok blir de aldri noe mer enn instrumentelle figurer, men enn så lenge henger jeg med, mest i forventning om hva de egentlig kommer til å avdekke.
Men i stedet for å stramme seg til, faller filmen mer og mer fra hverandre. Ikke plottet, det er fremdeles interessant, men det rulles opp gjennom så mange dilettantiske scener, opptrinn og dialoger at interessen forsvinner.
Det topper seg idet Erik Hivju entrer arenaen og snakker som man gjorde på film i 1962. Da ser også Kari Bremnes ut som om hun har fått nok av det hele.