Knapt i noen filmer er kvinnene så iøynefallende, så sterkt til stede, som i Almodóvars. Mennene fremstår som bleke statister, selv når de spiller betydelige roller i kvinnenes liv, det være seg som elskere, ektemenn eller fedre.
Aldri er kvinnen vakrere enn hos Almodóvar. Selv når hun med et elegant filmatisk knips – og to ulike skuespillere – lider seg ut av ungdommens glatte glans og inn i den modne kvinnens begynnende furer. Eller motsatt; når han løfter henne ut av sykeleiets forfall og ikler henne en skinnende ham av haute couture.