Knapt i noen filmer er kvinnene så iøynefallende, så sterkt til stede, som i Almodóvars. Mennene fremstår som bleke statister, selv når de spiller betydelige roller i kvinnenes liv, det være seg som elskere, ektemenn eller fedre.
Aldri er kvinnen vakrere enn hos Almodóvar. Selv når hun med et elegant filmatisk knips – og to ulike skuespillere – lider seg ut av ungdommens glatte glans og inn i den modne kvinnens begynnende furer. Eller motsatt; når han løfter henne ut av sykeleiets forfall og ikler henne en skinnende ham av haute couture.
Denne sterke bevisstheten om overflatens betydning preger Almodóvars filmer rent visuelt, og ble også tematisk behandlet i den psykologiske thrilleren «Under huden» (2011).
Med «Julieta» er regissøren tilbake i det billedskjønne, fargesterke, så intenst at man nesten mister pusten og faller i staver over hvor utsøkt bildeutsnittene er lyssatt og komponert. Tematisk er han helt annet sted. Historien favner en essensiell del av hovedpersonen Julietas livsløp, fra hun som ung kvinne i en og samme situasjon avviser én, med fatale følger, og innlater seg med en annen, med ekteskap og barn som resultat.
Med kjærligheten følger risiko for tap. Det er dette tapet, dets årsaker – om det faktisk finnes noen – og påfølgende skyldfølelse filmen kretser rundt.
Både som estetiker og forteller vet Almodóvar å også ta i bruk virkemidler som bryter med filmens ellers renskårne, eksklusive uttrykk og – til Almodóvar å være – relativt streite historie. Den er for øvrig inspirert av tre noveller av den canadiske Nobelpris-vinneren Alice Munro, hentet fra samlingen «Rømlingen».
Alberto Iglesias’ musikk mimer av og til den skjebnesvangert dramatiske musikken i Hitchcocks grøssere, av og til kjente klassikere, slik Julietas ansikt under en biltur, pluss et ustyrtelig uvær, mimer trekk fra «Psycho». Almodóvar unnslår seg ikke for å la mørke skyer bokstavelig talt rulle opp i horisonten. Slik selve historien har både poetiske og melodramatiske trekk, skifter også stilen fra stille iakttakelse til melodrama, for også å sneie innom underfundige observasjoner – som den av ektemannen Xoans husholderske, spilt av Rossy de Palma, Almodóvars yndling.
Fargebruken hører med i disse stilbruddene, og uttrykker også Julietas livsfølelse. Første gang vi møter henne i moden utgave, bor hun i en stilren og dust moderne leilighet i Madrid, der hun pakker ned for å flytte til Portugal sammen med kjæresten. Bortsett fra den rødoransje silkeskjorten, som også gir bakgrunn for åpningsvignetten, går hun kledd i diskrete jordfarger.
Når bakgrunnen hennes så rulles opp, tas vi tilbake til et fargemettet 1990-tall badet i knallgult, safirblått, høyrødt og oransje. Interesserte kan for øvrig merke seg av kostymene er designet av eminente Sonia Grande.
Almodóvar greier ikke å formidle Julietas tragedie med samme kraft og emosjonelle tyngde. Men historien rommer noen fine speilinger, som Xoan sporadiske utroskap med sin mangeårige venninne, kunstneren Ava, og affæren Julietas far har gående med Sanáa, som pleier hans syke kone og hjelper ham på gården. Eller mor/datter-forholdet, som er filmens mest gjennomgående tematikk, nydelig reflektert i filmplakaten, som viser Julietas ansikt før og etter at sorgen gjorde henne til et helt annet menneske, men der den unge Julieta også låner trekk av datteren Antía.
Julieta blir neppe stående blant de mest uforglemmelige av Almodóvars kvinneskikkelser. Men med Adriana Ugarte i rollen som den unge utgaven og Emma Suárez som den modne, tegnes et fint portrett av en kvinnes forsøksvise vei mot forsoning.