«Hadde jenter skullet gå i bukser, ville de vært født med det», pleide min onkel å si. Han mente det faktisk, og ville i sin kristelighet hatt en slags trosfelle i russiske Benjamin. Skjønt min onkel ville neppe gått så langt som Benjamin gjør.
Med en loslitt og krøllete Bibel i hånd, spyr unggutten edder og galle og gammeltestamentlige sitater ut over medelever, en mer og mer maktesløs mor og lærerne – biologilæreren især, som med sin evolusjonslære og seksualundervisning representerer alt Benjamin forakter og bekjemper.
Benjamins atferd arter seg tidvis som en religiøs psykose. Han er et konstant uromoment, men de høyrøstede dommedagstalene har også påvirkningskraft, eller mer: en slags smitteeffekt. Overfor rektor og andre lærere, som i respekt eller angst for religionen og dens utøvere prøver seg på en pragmatisme som ikke fungerer. Overfor en lett funksjonshemmet klassekamerat; et mobbeoffer som muligens tror at Benjamin via bønn kan helbrede ham, men som nok mest er seksuelt tiltrukket av ham.
Etter runde på runde med diskusjon om islam og tolkninger av Koranen, er «Disippelen» en forfriskende, betimelig og innimellom komisk påminnelse om at også kristendommen har to i seg til reaksjonær, livsfarlig konservatisme. Slik alle ismer har, om de blir dogmatiske.
Filmen er også interessant fordi den tegner et bitende bilde av samtids-Russland. Der man for få år siden etterlevde Marx’ tese om at religion er opium for folket, har man nå et samfunn hvor den russisk-ortodokse kirken har fått stor makt og religionsundervisning, ved Putins hjelp, er blitt obligatorisk i skolen. Her representert ved en prest som hentes inn for å ta styring med Benjamin.
Homofobi ligger som et både åpent og underliggende tema gjennom filmen. Antisemittisme virvles opp. De voksne, unntatt biologilæreren, fremstår som rådville og maktesløse, uten evne til å utøve innsiktsfullt lederskap, uten evne til omsorg. Benjamins far er fraværende, noe som også kan være en psykologisk forklaring på at den pubertale gutten så frenetisk søker seg mot en styrende, himmelsk farsfigur.
Filmen baserer seg på «Martyren», et teaterstykke av den tyske dramatikeren Marius von Mayenburg som regissør Kirill Serebrennikov også har laget en sceneversjon av, med mange av de samme skuespillerne. Teaterstykket vises igjen i form av mange tette dialoger, selv om «dialog» her må sies å være et forskjønnende begrep for en blanding av høyrøstet krangling, kjeftbruk og aggressive bibelsitater som innimellom når nesten surrealistiske høyder.
Det teatrale oppleves likevel langt fra statisk, mye på grunn av den enorme energien i både dramaturgi og skuespill. Fotograf Vladislav Opelyants bidrar ytterligere, med lange, elegante takninger og en malerisk bildekomposisjon som gir assosiasjoner til renessansen.