Ken Loach er sint, og godt er det, for når Ken Loach er sint lager han god film. Med «Jeg, Daniel Blake» har han ikke bare laget en god film, han har laget en inn til beinet nødvendig film. For det ble Loach belønnet med Europas mest høythengende filmpris – Gullpalmen i Cannes. Det er nesten så man tror det er rettferdighet skapt i verden.
Ikke at «Jeg, Daniel Blake» er en høyrøstet film. Verken filmen eller folkene i den roper høyt, bortsett fra i én scene, og da får man, i hvert fall jeg, lyst til å reise meg og rope med.
I stedet får vi en enkel, rett frem fortalt film drevet frem av stille, brennende raseri, stille, brennende solidaritet og stor kjærlighet til menneskene den handler om.
Vår mann Daniel har vært snekker i 40 år da et hjerteinfarkt sender ham ut i sykmelding. Problemet er at «helsearbeideren» som skal vurdere syketrygden hans har mer makt i systemet enn legen hans. Daniel skyfles over på arbeidsløshetstrygd, og blir, absurd nok, en sykmeldt arbeidssøkende uten rett til sykepenger og uten mulighet for å ta jobb, noe som går ut over ledighetstrygden. Han må slåss for å få anket vedtaket, fanget i et byråkratisk Kafka-system der saksbehandlerne tar for gitt at alle har smarttelefon og mulighet for å fylle ut søknadsskjemaer på PC. Men dataalderen har aldri inntatt eller interessert denne aldrende håndverkeren. Han har fortsatt en kassettspiller i bokhyllen. Han bruker blyant når han skriver.
Blant de mange som ydmykes på arbeidskontoret er alenemoren Katie, enslig tobarnsmor og nyinnflyttet fra et stadig dyrere London til industribyen Newcastle fordi det var her den vesle familien fikk sosialbolig. Daniel griper inn for å forsvare henne. Det blir innledningen til et nært vennskap. For bak hans ofte bryske ytre skjuler det seg et varmt og vennlig menneske.
Filmen er ikke bare solidarisk med Daniel og Kathie, den viser også hvordan solidaritet utspiller seg i praksis, mellom mennesker som kjenner nødvendigheten av å ta vare på hverandre og dele det man har. Den gjør det uten et øyeblikk å romantisere fattigdommen. Bare se på Kathies ansikt, hva det uttrykker av resignasjon.
«Jeg, Daniel Blake» viser til fulle hvordan en film kan være komplett usentimental og likevel full av varme og lavmælt humor. Og så griper den likevel så sterkt at jeg i en scene bryter fullstendig sammen. Det skjer på en matudelingsstasjon der Kathie brått åpner en boks tomatbønner og spiser rett fra hånden. Scenen er så lavmælt, og samtidig så naken, så brutal i sin demonstrasjon av hva sult gjør med et menneskes verdighet, at den føles som en ørefik.
Nå 80 år gamle Ken Loach har alltid vært en politisk regissør, dypt forankret i britisk sosialrealisme. «Jeg, Daniel Blake» kan være hans siste film. Det kan være grunnen til at han her er mer eksplisitt politisk enn på lenge, åpent og utilslørt i sin flengende kritikk av et regelryttersk, ydmykende og fremmedgjort system som marginaliserer folk, skaper tapere, fattigfolk, sosialklienter, og fratar dem menneskelighet og individualitet.
Samtidig er ikke dette bare en film om det britiske velferdssystemet. Trass i en bedre sykelønnsordning, finner vi visse paralleller i vårt hjemlige Nav, der historiene om relevant og effektiv saksbehandling ofte overskygges av fortellinger om utilgjengelighet og byråkrati.
Ikke minst er filmen, i all sin realisme, også en parabel om dagens Europa, der flere og flere står i fare for å bli sittende fast i en fattigdom som ikke bare har tragiske, personlige konsekvenser, men som kan få store og tragiske politiske følger.