Velkommen til de underjordiske korridorene i Tilden likhus og krematorium, drevet av den erfarne patologen Tommy, assistert av sønnen Austin.
«Alle lik har en hemmelighet. Noen er bare flinkere til å skjule det», sier far til sønn, og så er vi i gang.
Det vil si; det begynner litt før, i et hus med tre identifiserte lik – og ett uidentifisert. Dette uidentifiserte er det som utstyres med merkelappen «Jane Doe» – den amerikanske betegnelsen på en anonym kvinne.
Problemet er at de tre åpenbart er drept på bestialsk vis, mens Jane Doe ikke har en eneste ytre skade. Sheriff Sheldon vet at småbypressen snart vil være på ham med krav om opplysninger og plausible forklaringer på drapsgåten. Så Jane Doe fraktes til Tildens, som får beskjed om å finne dødsårsaken i løpet av kvelden og natten.
Samtidig brygger det opp til et veritabelt uvær. Det skal i sannhet bli en mørk og stormfull natt.
«The Autopsy of Jane Doe» er altså André Øvredals hollywooddebut. Osingen entret norsk film med «Trolljegeren», og slik den var et friskt pust i vår hjemlige skrekkfilmkatalog, oppleves «The Autopsy of Jane Doe» relativt original innen den amerikanske. Ikke at filmen er uten lyter eller kjente og særdeles velbrukte sjangergrep. Men Øvredal har ikke mistet sitt gode humør. Det gir en film som i hvert fall i begynnelsen fremstår litt mer uhøytidelig og småmunter enn det store grosset av amerikanske skrekkfilmer – uten at det går på bekostning av dens evne til å skremme.
«The Autopsy of Jane Doe» ser dessuten rett så lekker ut, om man kan si det om en film som i stor grad vender kamera mot lik og innvortes organer. Poenget er at Øvredal og fotograf Roman Osin greier å gjøre patologens omgang med skalpell og tang til en tidvis både brutal og estetisk opplevelse. Litt fordi man uvegerlig blir fascinert av den åpne kroppen og det den skjuler av kjente og mer overraskende elementer – i hvert fall ble jeg det. Mye fordi Olwen Kelly, som spiller Jane Doe, på helt fabelaktig vis greier å gi liket et bemerkelsesverdig nærvær.
Øvredal og Osin griper også begjærlig tak i de sjangerkonvensjonelle korridorene utenfor obduksjonsrommet, og gir dem et både spøkelsesaktig og labyrintisk preg. «Ondskapens hotell» spøker i bakgrunnen i flere scener, men også her aner man at Øvredal har moret seg litt med akkurat det.
Øvredal bygger historien opp med stor eleganse og sans for disse elementene vi selvsagt vet at det er en mening med, men som her bygges plausibelt inn i filmens univers. Som at døde historisk sett fikk en bjelle rundt ankelen for å forsikre seg om at de ikke bare var komatøse.
Noe av det fine med filmen er at den underveis ikke oppleves dum eller unødvendig brutal, slik tilfellet ofte er med skrekkfilm. Forutsatt, selvsagt, at man svelger premisset. Og det er lett å gjøre her, takket være troverdigheten og overbevisningskraften til Brian Cox og Emile Hirsch, som spiller far og sønn Tilden.
Ellers er premisset litt vanskelig å analysere uten å røpe for mye, men innenfor sine rammer stiller filmen et ganske viktig spørsmål: Blir mennesker onde hvis de utsettes for ondskap?
Filmen spiller lenge opp til en ganske uforutsigbar utgang. Det øker spenningen, men også forventningene. Utgangen holder ikke helt hva oppspillet lover, og er langt mindre elegant, både filmatisk og fortellermessig.
Dette til tross får André Øvredal vist hva han er god for når han får et solid budsjett mellom hendene, og solide skuespillere som Cox og Hirsch å jobbe med. De greier til og med å få et knippe ganske kleine replikker til å fungere såpass at man i hvert fall ikke rødmer.
«The Autopsy of Jane Doe» roper bø akkurat mange nok ganger til at de som liker slikt får valuta for pengene. Blir man kvalm av rødt, rått kjøtt og innvoller, bør man styre unna, eller velge sitt kinosnop med omhu. Har man en velutviklet interesse for indremedisin eller rettsmedisin, får man en ganske fin stund i kinosetet.