Månedens film på Cinemateket kan være den første i en mulig kommende sjanger: «coming of middel age film». Uoversettelig til norsk, men presist kommet på av regissør Argyis Papadimitropoulos.
Vi skal til den greske øyen Antiparos, som om vinteren huser 800 sjeler og om sommeren fylles opp av festglade solturister som forhåpentlig legger igjen nok euro til å fø øyboerne resten av året.
Hit, ved juletider, kommer drøyt 40 år gamle Kostis som ny lege; og vi forstår fort at han bærer noen skuffelser og nederlag i bagasjen, og heller ikke er det mest joviale mennesket som går i to sko.
Sommeren kommer med Anna, en søt, flørtete 21-åring Kostis får som pasient, men fort trekkes inn i auraen av. Han lar seg suge med på fest og moro; uten å forstå at han for henne og vennene nærmest er en maskot. Han misforstår Annas flørt, og blir ikke bare betatt av henne, han blir besatt. Han synes å tro at det i dette hedonistisk-anarkistiske kavet av alkohol og dansing og sex finnes regler, noen former for emosjonelle forpliktelser. Kanskje gjør det det. Men de gjelder ikke overfor ham.
Om Kostis er patetisk? Ja. Verken Papadimitropoulos eller hovedrolleinnehaver Makis Papadimitriou er ute etter at vi skal like ham. I glimt er det mulig å føle en viss ømhet for denne dåren av en mann, slik det er lett å forstå hvorfor han lar seg bedåre av Anna. At han går rundt med en voldsom lengsel. Men han er først og fremst et tragisk speil for den godt voksne mannens manglende selvinnsikt og tap av selvrespekt. Det gjør «Suntan» til en til tider krevende film, både fordi det er pinlig å se disse midtlivskrisens ulekre utslag, og fordi filmen tar en relativt forutsigbar, men likevel ubehagelig vending.
Ikke at Anna og vennene hennes er spesielt sympatiske, de heller. Fylt av den særegne miksen av råskap og kynisme, overflatiskhet og selvsikkerhet man kan lide under som veldig ung, øyner de ikke en eneste konsekvens av spillet de spiller med Kostis.
Argyis Papadimitropoulos spiller heftig på kontraster. Desembers grå regnvær mot augusts blendende sol. Ungdommelig styrke og tiltrekningskraft mot middelaldrende dvaskhet. Glatt, gyllen hud mot Kostis’ bleke, hårete lubbenhet, forsterket av tykke lag solkrem. Ung utagering mot forserte, alkholfremkalte ablegøyer. Å bivåne det hele er litt som å være klink edru veldig sent ute i festen.
Også fordi de livlige festene på nattklubber og barer mister sin glans, både for Kostis og på lerretet, da Anna & co. vender ham ryggen. Tilbake er bare eimen av desperasjon, være seg hos turister, Kostis eller lokale, aldrende fittejegere.
Slik blir «Suntan» liggende og vippe et sted mellom svart komedie og misantropisk tragedie. Papadimitropoulos gir ikke filmen samme kraft og originalitet som landsmannen Giorgos Lanthimos gir sine filmer. Men han er absolutt en regissør å se opp for.