Hva gjør de her, Mirren, Winslet og Norton, i selskap med Keira Knightley og ellers gode Michael Peña? Will Smith har alltid vært variabel, og mer av en lettvekter. Her har han fått en rolle som er minst to størrelser for stor.
Svaret er kanskje at regissør David Frankel for ti år siden ble dobbelt Oscar-nominert for «The Devil Wears Prada». Eller at Allan Loebs manus på papiret så ut som en smart idé. Skjønt akkurat det tviler jeg på.
Kanskje er det så enkelt som at også store navn må tjene grunker til grøten. I så fall er filmen et trist lærestykke i hvordan en middelmådig regissør kan gjøre selv de stødigste stjernene til matte avglanser av seg selv. Unntatt Helen Mirren. Ikke at hun skinner. Men hun slukner i hvert fall ikke rett foran øynene på oss.
Husker dere videoen som gikk som en farsott på sosiale medier, og som folk holdt på å le seg fordervet av? Den der bedrifter fikk råd om hvordan de skulle finne sitt «purpose» og sitt «why»? «Collateral Beauty» er en drøyt halvannen times spillefilm basert på den slags bullshit. Den åpner attpåtil med en tale om hva som er bedriftens «why». Ordene kommer helt uironisk ut av munnen på Howard (Smith), på et teambuildingsmøte i reklamebyrået han leder. Howards svar er «tid», kjærlighet» og «døden».
Snurr handlingen tre år frem, og Howard står grå i huden og grum i sjelen foran en diger installasjon han på effektfullt vis setter i gang slik at brikkene faller over ende i tråd med den velkjente dominoeffekten. Sånn i tilfelle vi ikke skulle forstå hvordan det ene fører det andre med seg, her i livet.
Dermed er vi ved filmens tema. Sorgbearbeidelse. Howard har mistet sin seks år gamle datter.
Ved et skjebnens lune har «Collateral Beauty» norgespremiere samtidig med en annen film om samme tema: Kenneth Lonergans «Manchester by the Sea». En film jeg beskriver som «like befriende langt fra tradisjonelt hollywoodmateriale som den er befriende fri for slitte klisjeer og melodrama.» Og se, der dukker «Collateral Beauty» opp som dens absolutte antipode.
I et forsøk på å takle smerten, skriver Howard brev til «tiden», «kjærligheten» og «døden». Noe kollegaene Whit (Norton), Claire (Winslet) og Simon (Peña) oppdager. Ved å hyre inn tre skuespillere (Mirren, Knightley og Jacob Latimore) til å legemliggjøre begrepene, sørger de for at han får håndfaste svar. På helt hinsides usannsynlig vis fikser de det også slik at Howard tror han er den eneste som ser og samtaler med «tiden», «døden» og «kjærligheten». Kollegaene gjør det litt for å redde en sjef de er glad i, like mye fordi de har sitt å stri med og ganske mye eget skinn å redde i en situasjon som er i ferd med å gå ut over firmaet.
Det virkelig vonde med «Collateral Beauty» er at den behandler tap, smerte og sorg på samme måte som Howards kollegaer gjør. De har tidligere leid inn en peruansk sjaman for å hjelpe ham, og – NB – dette er ingen komedie. Nå er de over i neste fase: konfronter ham og få ham samtidig til å virke fullstendig idiot.
Nei, det er ikke meningen at vi skal synes Whit, Claire og Simon er tre komplette duster. Filmen vil at vi skal like dem, synes syns på dem og ønske dem alt godt. For stakkars With strever med å gjenopprette kontakten med datteren etter en skilsmisse forårsaket av hans utroskap, og kan trenge noen gode råd fra Knightleys «kjærlighet». Særlig når rådene følges av et dulgt løfte om en date hvis han får skikk på sakene. Claire har ofret hele sitt privatliv for byrået, og sliter nå med sin tikkende, biologiske klokke. I Hollywood er som kjent tiden kvinners fiende nummer en, så hva har ikke «tiden» å tilby henne! Og Simon? Han holder selv på å dø, og har større utbytte av samtalene med Mirrens «døden» enn Howard.
Hvis noen syns jeg nå har røpet for mye av handlingen, så er det riktig. Det er gjort i beste mening. Eneste grunnen til å oppsøke «Collateral Beauty» er for å se hvor grelt, overflatisk og livsfjernt traumer og sorg kan behandles på film.