Noen filmer må man bare hengi seg til, forsvinne inn i. «Manchester by the Sea» er en slik film. Den er lang, men så greier den også på bemerkelsesverdig vis å nærmest speile livet 1:1, selv om den beveger seg sømløst mellom fortid og nåtid.
Ryktene om filmens kvaliteter spredde seg raskt etter premieren på årets filmfestival i Sundance. Blant et utall priser og nominasjoner finnes fem Golden Globe-nominasjoner og hardnakkede Oscar-spekulasjoner, og skulle sistnevnte holde stikk, ville ingen ting ville vært bedre. For dette er like befriende langt fra tradisjonelt hollywoodmateriale som det er befriende fritt for slitte klisjeer og melodrama. Selv om historien i høyeste grad er dramatisk.
Filmens ryggrad heter Lee Chandler, og han står aldeles ikke rak. Tvert imot. Når vi møter ham som vaktmester i Boston, kan han minne om en av Kjell Askildsens novellefigurer, bare yngre. Bostatt i en kjeller. Innesluttet. Asosial. Aggressiv når alkoholinntaket blir for stort.
Da broren Joe (Kyle Chandler) brått dør, må Lee (Casey Affleck) reise hjem til Manchester-by-the-Sea, småbyen han forlot etter en familietragedie noen år tidligere. Om Lee ikke er klar for hjembyen, er han enda mindre klar for ansvaret som legges på ham da han oppnevnes som verge for tenåringsnevøen Patrick (Lucas Hedges).
Med småbyens maleriske sjø, skjærgård, arkitektoniske særpreg som kulisse, bretter regissør Kenneth Lonergan ut fortellingen om denne familien, slik at hver og en, og forholdet mellom dem, gradvis kommer til syne. Båndene, bruddene, hva som skjedde, hvordan og hvorfor, i raske klipp, i fortid og nåtid, i et filmspråk som banker i sin egen puls og samtidig tar pulsen på dem han forteller om. Og hele tiden er Lee i sentrum, med alt han må holde tilbake for ikke å gå opp i limingen mer enn han gjør de gangene han drikker.
På sett og vis er «Manchester by the Sea» antipoden til alle pratsomme, amerikanske filmer. Ikke at folkene her er tause, de er bare – som de fleste av oss – ikke nødvendigvis flinke med ord hele forbaska tiden. I stedet for å levere snappy enlinjere, snakker de som folk flest gjør, sier dumme ting til hverandre, sliter med å finne riktige ord, settes i penible situasjoner av Lee, den mest fåmælte av dem alle, gjort stum av smerten han ikke mestrer, med sorg skrevet over hele seg.
Praktfullt tolket av Casey Affleck oppleves han likevel aldri som en tikkende bombe, han oppleves ikke spesielt likandes heller, han bare er. Den han var og den han ble.
Michelle Williams har en liten, men markant rolle som Randi, ekskonen hans; også hun med denne evnen til helt ujålete å spille et helt vanlig menneske.
Og mens de alle baler rundt med en sorg de på ulikt vis prøver å takle, tusler livet videre omkring dem. Skjønt tusler og tusler. Av og til fyrer det løs, i ungdommelig kåtskap, i livsglede og hormoner. Nettopp dette aspektet er med på å gjøre filmen så rik, så varm, med en odd, sjarmerende humor innimellom.
Lonergan og fotograf Jody Lee Lipes bruk av byen, omgivelsene, de skiftende årstidene, gir filmen et distinkt preg av å foregå et helt konkret sted, med helt spesifikke mennesker, formet av dette stedet, og likevel allmennmenneskelige.
Kenneth Lonergan er mest kjent som manusforfatter, med filmer som «Gangs of New York» og «Analyze This» på CV-en. Som regissør har han bare levert tre filmer. De står til gjengjeld i en særklasse. Han debuterte i 2000 med uforglemmelige «You can count on me», også det et familierelatert drama der Laura Linney og Mark Ruffalo spiller søsken som sliter med livene sine, også der i en småby. Allerede her viser Lonergan hvor god han er til å forene gleder og sorger uten å snuble en eneste gang, og hvor stor tro han har på publikums evne til selv å reflektere.
Ti år senere, etter mye produksjonsmessig krøll, kom «Margareth», et dyptpløyende drama der en tenåringsjente via en ubetenksom handling blir medskyldig i en fatal ulykke, som får store ringvirkninger da hun begynner å stille spørsmål rundt ansvar, skyld og konsekvenser. Filmen kan ses som en ambisiøs utforskning av amerikanernes sjelelige forfatning post 11. september.
Med sin utforskning av traumets ettervirkninger kan også «Manchester by the Sea» leses i en slik sammenheng. Eller bare som en vakker film om det å være menneske på, godt og vondt og uten noen «quick fix» i sikte.