På 80-tallet kommer fem år gamle Saroo bort fra storebroren. Uforvarende havner fattiggutten på et tog som tar ham med til Calcutta, langt, langt hjemmefra.
Etter et opphold på barnehjem adopteres han av et ektepar i Australia. Tyve år senere begynner han det møysommelige arbeidet med å oppspore sin biologiske familie.
Opplegget høres ut som drivstoff for tårekanalene, og er akkurat det. Samtidig er «Lion» en anstendig og velmenende film, hvis overskudd brukes for å hjelpe gatebarn. Som drahjelp skilter den med «Slumdog Millionair»-stjernen Dev Patel som den voksne Saroo, Rooney Mara som kjæresten hans og Nicole Kidman som hans adoptivmor. Alle spiller helt nydelig; nedpå og varmt og med stor bevissthet om ikke å gjøre dette til mer av en tåreperse enn den allerede er. Selv om musikken jobber ganske kraftig mot dem.
Men det er filmens første halvdel som virkelig griper. Ikke bare leverer det knøttlille naturtalentet Sunny Pawar fantastisk skuespill. Det er også her «Lion» filmatisk viser muskler i sin for en stor del ordløse, marerittaktige skildring av det spinkle, lille barnet, alene i en diger, uoverskuelig verden, i et folkehav, utsatt for voksne som ikke nødvendigvis vil gutten noe godt.
Fortellermessig er andre del noe svakere. Filmen baserer seg på Saroo Brierleys selvbiografi «A long way home», og tar opp mye av det som kan være problematisk for adoptivbarn: minner, ubesvarte spørsmål, tilpasningsvansker, kjærlighet, lengsel og aggresjon. Å si at det dybdebores i spørsmålene, er å ta hardt i. Selv om det også her ligger en følsom anstendighet i bunnen, og selv om Patel er særdeles god i rollen, blir andredelen en noe uttværet skildring av Saroos indre kamp og formålsløse leting på Google Earth.
Andredelen løftes imidlertid visuelt ved at regidebutant Garth Davis og fotograf Greig Fraser overfører Google Earths overflate til lerretet, filmet ovenfra i vakre landskapspanoreringer som også leder an til begynnelsen, og bidrar til Saroos minnearbeid.