Bjørn Willberg Andersen kjenner både teatrets indre liv og en viss bygård på hjørnet av Thormøhlens gate og Zetlitz gate på Møhlenpris. Men det skal mer til for å skape godt teater, også musikkteater. Når manus sjelden når under overflaten og regien dessuten virker litt gammelmodig og instruktøren ikke har sett hvor det burde kuttes og hvor noen scener med fordel kunne blitt bygd ut, hjelper det ikke at et entusiastisk ensemble gjør sitt beste for å løfte forestillingen. I en oppsetning som har noe av sin styrke i de episodiske, nærmest filmatisk korte scenene, med kjappe kutt fra rom til rom og tiår til tiår, er det viktig at manus og regi holder en ytterst stram linje.
Musikalsk er kanskje oppsetningen på sitt beste. Her har det lyktes Willberg Andersen med enkle midler å fange og fastholde skiftende stemninger og skape låter som kommenterer handlingen. Den musikalske grunntonen er rockens, men innenfor dens vide rammer varieres det frisk, og som ytterpunkter får vi innslag av både rap og jazz.
Publikum tas med inn i et hus hvor sikringene går når det passer dårligst og hvor det ikke kommer på tale å skifte til automatsikringer før kassene med gamle er oppbrukt. Der presenteres vi for et stort og variert persongalleri som spenner over flere livsfaser, fra (mulig) unnfangelse til alderdom, men kanskje ikke så mange sosialklasser. Her er arbeidere og studenter, men ingen innvandrere.
Selv om personene vi møter er differensierte fra forfatterens side, hver med sine særtrekk og sin historie, blir de aldri mer enn typer. Men stykket får frem ulike naborelasjoner på godt og vondt, naboskap på sitt beste, på sitt mindre gode og på det heller dårlige. Alt fra den vennlige hjelpsomheten til studentfesten med musikk på full guffe. Servert med både humor og et medfølende blikk. Skikkelsene og deres sorger og gleder virker troverdige, men enkelte konflikter og motsetninger glir vel lett over. Med tanke på hvor mye som potensielt kan bo i hver og en av disse personene, kunne stykket profittert på at disse ble litt mer utbygd, på bekostning av et par «massescener» som blir dradd ut lenger enn stoffet gir grunnlag for.
Sentrum for det som skjer i bygården er vaktmesteren (Bjørn Willberg Andersen). Grepet med vaktmesteren som en sammenbindende person fungerer godt. Han er høyt og lavt, har adgang til alt og alle og kjenner huset og beboerne som ingen annen. Han er en tidløs gjennomgangsfigur, som like gjerne utfører sin gjerning på 1950-tallet som i 2017. I Bård Lie Thorbjørnsens scenografi forflyttes handlingen lett fra et rom til et annet eller fra et tiår til et annet.
Stykket er skrevet med ikke så lite kjærlighet til et miljø forfatteren er fortrolig med. Og med kjærlighet til klisjeer, men er det ikke slike hverdagslivet består av? Også i en gammel bygård på Møllaren.
Det dreier seg om øyeblikksbilder av fellesskap og fiendskap, kjærlighet og hat, tilhørighet og lengsel ut. Litt samfunnskritikk får forfatteren også lagt inn, rettet både mot næringslivets blåruss (som folk på Møhlenpris har hatt nærkontakt med) og dem som lar flyktninger dø i tusentall i Middelhavet.
Det synges med innlevelse, men svært varierende stemmekvalitet. Til gjengjeld får foredraget oss noen ganger til å glemme alt det andre. Kristian Berg Jåtten utmerker seg med god stemme, Sissel Ingri Tank-Nielsen leverer en fin, vemodig, jazzet skildring av en tid som var, også Katrine Dale makter det sanglige, og tenåringene Josephine Larsen og Isak Råkil Ingebrigtsen gir oss en fin duett. De to klarer seg for øvrig godt i selskap med mer barkede aktører. Nevnes skal også kjærlighetsduetten Jåtten og Lykke Kristine Moen fremfører.
Bjørn Willberg Andersen kan også synge – og spille. I denne forestillingen er han høyt og lavt, men jeg har sett ham langt friere enn på denne premieren. Kan det store ansvaret ha tynget og påvirket prestasjonen? Ellers lager Gerald Pettersen en morsom figur av eldstemann i laget, surpompen Edwin, med fortid som hippie og akterutseilt sjømann.