Han har ikke mistet noe av sin teatermagi, den canadiske multikunstneren Robert Lepage. Og denne gangen støtter han seg på et avansert teknisk apparat som krever ni hjelpere og er et lite under i seg selv. Klart det må bli en teateropplevelse av slikt.
Innledningen er overraskende: Robert Lepage kommer ut på scenen og forteller at forestillingen vil begynne om få minutter. Så bare fortsetter han å snakke, forteller om et dikt han slet med å lære utenat. Og før vi ordet av det, befinner vi oss inne i 887 Murray Avenue i Quebec.
I den noe nedslitte leiegården vokste Lepage (f. 1957) opp. I 2010 skulle han fremføre Michèle Lalondes opprørsdikt «Speak White» på et offentlig arrangement i Montreal – bare for å oppleve at teksten ikke ville «sitte». Så måtte han ved hjelp av erindringsteknikker knytte teksten til personlige minner fra barndom og oppvekst hentet fra det han kaller sitt «minnepalass». Slik oppsto en to timers forestilling av både personlig og universell karakter, ikke minst en fortelling om hva som former et menneske, hva som skaper en identitet og hvordan en ung mann kommer til bevissthet om både seg selv og det som skjer rundt ham.
Selve premisset, at han ikke klarte å huske et ikke altfor langt dikt, er det riktig nok vanskelig å tro på. En mann som kan holde en monolog gående i to timer, har ikke dårlig hukommelse!
Ved hjelp av fortelling, bilder, video, dukker, lekebiler og – ikke minst viktig – en fantastisk modell av leiegården med sine fire etasjer – gjenskaper han 1960-tallets Quebec for øynene på oss. Her lærer vi både familien hans og naboene å kjenne, vi ser dem så å si levende. Etter hvert også byens og dels landets historie. Leiegården blir et teater i teatret, et eventyrlig scenerom hvor multimediale teknikker maner frem beboerne og hvor dreiescenen henter frem stadig nye rom med stadig nye muligheter. Et underverk av en teatermaskin. Takket være dette hjelpemiddelet får den svært visuelle forestillingen tidvis preg av film.
Her tråkles minner og bilder sammen med sikker hånd, her utløses et ras av assosiasjoner til både autofiksjon og inntrykk fra en språkdelt by, hvor motsetningene i hans barndoms- og ungdomstid var intense og ofte preget av hat rettet mot en fransktalende separatistbevegelse som en aldrende president de Gaulle bevisst ga næring til. Et stykke på vei er det assosiasjonene, som gjerne kommer litt hulter til bulter, som strukturerer forestillingen.
Teater, sosial diskriminering, ønsket om å få høre sin egen, forhåndslagde nekrolog er blant temaene han også berører. Likt og ulikt, vesentlig og mindre vesentlig. Forestillingens eneste svakhet er at det blir for ordrikt, den hadde godt tålt å bli beskåret noe. Men mediet sitt – for ikke å si: mediene – behersker denne trollmannen til fullkommenhet. Og på en slik måte at mennesket aldri fortaper seg i maskinen.
Innimellom er Lepage fra tid til annen innom strevet med å lære seg Michèle Lalondes dikt fra 1968, som er et litterært angrep på språklig og kulturell undertrykkelse av den fransktalende delen av den canadiske befolkningen, men med adresse langt ut over egen by, eget land og egen tid. Da sceneshowet drar seg mot slutten, eksploderer det i en nærmest rasende resitasjon av «Speak White», hvor den opprinnelig fransktalende, men i dag mangespråklige Lepage forlater den vennlige, dels selvironiske og litt monotone tonen han har holdt og i stedet slipper løs noe som minner om et lenge innestengt raseri.
Uhyre virkningsfullt.