Vi føler at vi kjenner ham etter hvert, at vi har sett tablåene hans. Og likevel; det er bortimot umulig ikke å la seg beta av de praktfulle, til minste detalj iscenesatte tablåene Robert Wilson leverer, stilistiske i utforming, med minutiøst gjennomarbeidede bevegelser, positurer, konstellasjoner – og med en lys- og fargebruk som er ubeskrivelig virkningsfull. Så suverent behersker Wilson lysbruken, at han kan skape skyggeteater bare ved hjelp av lyset – uten å måtte plassere aktørene bak en skjerm.
Så kan vi saktens diskutere hvor mye de enkelte tablåene og scenene har å gjøre med de Shakespeare-sonettene de skal illustrere / kommentere / kontrastere. Noen ganger er sammenhengen tydelig nok, andre ganger må man krype inn i Wilsons hode for å finne koblingen. Men det gjør ikke noe, for de visuelle åpenbaringene denne billedarkitekten stiller opp for oss, lever sine egne liv.
Denne gangen har han alliert seg med den canadisk-amerikanske singer-songwriteren Rufus Wainwright, som har satt musikk til de utvalgte sonettene. All musikkene har han visstnok ikke æren for, og ikke musikkarrangementene, men Festspillene har ikke funnet det nødvendig å oppgi hvem han skal dele æren med.
Uansett virker musikken å ligge nærmere opp til sonettenes «ånd» enn Wilsons tablåer, og noen av låtene er så vakre at du kan bli på gråten. Musikken varierer fra tysk minnesang via klassisk-pastisj til tysk kabaret, ekko av Kurt Weill og moderne pop og rock. Knapt direkte nyskapende, men fint tilpasset tekstene.
Shakespeare skrev 154 sonetter. Om lag åtti prosent er skrevet til en venn / elsker / muse hvis identitet vi ikke vet med sikkerhet, og kandidatene er flere. Ca. 25 er skrevet til en mystisk dark lady, hvis identitet heller ikke er fastslått, men noen mener det kan ha vært en horemamma som drev sitt «hus» nordøst i London.
Tema for dem alle, i en eller annen form, er kjærlighet. Og det er antatt, men ikke fastslått at poeten som figurer i disse diktene er Shakespeare himself. Slik de foreligger, kan man med en viss kunstnerisk frihet lese en slags fortelling ut av dem. Det Wilson – eller Jutta Ferbers, utvilsomt med Wilsons godkjennelse – har gjort, er å ta et utvalg av disse diktene i den strenge sonetteformen. I hvilken grad det er tenkt som en historie, er jeg usikker på. Slik forestillingen fremstår, med tydelige pauser mellom hvert tablå (av tekniske grunner) virker det ikke som om den sammenhengende fortellingen har vært noen sterk ambisjon for regissøren.
Han slår an tonen ved å åpne med sonetten nr. 43, «først når jeg slumrer inn blir blikket klart», der det drømmeaktige introduseres. Dette følges opp med 148, om hvordan kjærligheten har forgjort blikket hans. Så dukker en feit, delvis skallet Cupido opp med sin obligatoriske pil og bue. Han blir i noen grad en gjennomgangsfigur i forestillingen. Noen ganger i bokstavelig forstand ved at han på halvklosset vis beveger seg over scenen. Så møter vi omsider poeten selv i 76, hvor han sliter med diktningen, føler at den ikke yter rettferdighet til musen /vennen / elskeren. Ikke rart da at han i scenen deretter bebreider den unge mannen for bare å elske seg selv.
Så langt kan vi kanskje snakke om en historie, hvor også en del av persongalleriet får presentert seg – alt fra gamle William selv (Angela Schmid), narren (Angela Winkler – en av de store stjernene i tysk film gjennom flere tiår, f.eks. «Katharina Blums tapte ære»), en sterkt aldrende dronning Elisabeth I og II (Jürgen Holtz), den unge poeten (Kristna Birkner) osv. Etter selve perlen i samlingen, «Skal jeg si du er lik en sommerdag?», utvikler «historien» seg i ulike retninger, men hele tiden med kjærlighet og elskov som et bærende motiv. De synger, de resiterer, de lager pantomime og beveger seg elegant eller klossete, alt ettersom, med sine hvite, nærmest lysende masker.
Spillet er hele tiden gjennomstilisert, med hver minste bevegelse koreografert. Kostymene ser ut for å høre hjemme i den elisabethanske perioden, Shakespeares egen tid.
Noen av sonettene dukker opp både to og tre ganger i løpet av forestillingene, noen fremføres både på tysk og engelsk, men tysk er hovedspråket. Å oppleve denne diktningen på tysk, virker nok fremmed på flere enn meg, vil jeg tro.
Som et bonusspor kommer Rufus Wainwright til slutt på scenen og fremfører den lekne nr. 20, som har formuleringen «mitt hjertes hersker-herskerinne». Slik understrekes forestillingens gjennomført androgyne karakter: Alle mannsroller spilles av kvinner og vice versa. Dette må forstås både som et nikk til teaterkonvensjonene på Shakespeares tid, da kvinner ikke fikk bevege seg på de skrå bredder, og som en kommentar til vår tids kjønnsrolle- og likestillingsdebatt.