Det er ikke hver dag vi opplever et så vondt tema behandlet så følsomt og nyansert på en norsk scene. Med dette stykket har Frode Grytten skrevet seg inn i toppdivisjonen av norske samtidsdramatikere. Og regissør Hildegun Riise har med varsom hånd – og en kvartett fine skuespillere – vist hvordan en slik tekst skal behandles. Det er så lite som trekker ned på denne oppsetningen at det knapt fortjener å bli nevnt.
«Albert og Anna» er en historie om forelskelse og livslang kjærlighet, fortalt gjennom fire årstider. De er et ektepar rundt de 70, to helt vanlige mennesker – slike som Frode Grytten ynder å løfte frem. Det er vår, og innledningsvis danser de seg gjennom hagearbeidet, et stilig par, som ennå ikke vet at livet de har hatt sammen snart er over. Det er ikke døden som lurer, men demensen.
Snart blir det klart at Anna (Kari Simonsen) er i ferd med å miste grepet om virkeligheten. Stadig klarere ser Albert (Sverre Bentzen) tegn på at noe holder på å skje med Kvinnen i hans liv. Hun glemmer, hun misforstår, hun feilkobler. Det er som om tankene hennes ligger og vaker mellom nåtid og fortid. Lenge fornekter Anna det som skjer med henne, eller hun skjønner det ikke helt. Ofte oppstår komiske situasjoner, men latteren vår blir sittende fast i halsen.
Et ungt par, midt i tyveårene (Stine Robin og Kristoffer Sagmo Aalberg), er Anna og Albert da de møtes og kjærlighet oppstår. Grytten lar ikke bare det unge og det eldre paret stå frem hver for seg, for å vise ulike faser av ekteskapet og kjærligheten. Han «krysser» dem også, slik at den eldre kan samtale med den yngre. Det blir en dobling av karakterene, de kan kommentere hverandre og fortelle hverandres historie. Samtidig lar han innimellom alle fire omtale seg selv i tredje person, et grep jeg er usikker på nødvendigheten av. Sømløst flytter handlingen seg mellom årstidene i Åse Hegrenes’ svært funksjonelle og romantisk-triste hage. Et vakkert, tidvis poetisk, kammerspill om kjærlighet, ømhet, samhold, gjensidig avhengighet utspiller seg blant høstløv og fallende snø. Inn i dette veves også en liten datters død.
En trekkspillende Espen Leite smyger seg inn og ut mellom de agerende og lar sine toner kommentere og forsterke vekslende stemninger. Kanskje blir det litt overforbruk av musikken, som om man ikke helt stoler på at publikum skal reagere riktig på det som skjer – men i denne regien og med disse skuespillerne er det i tilfelle en aldeles ubegrunnet engstelse.
Oppsetningen er et samarbeid mellom DNS og Riksteatret, som hver stiller med to skuespillere. Dermed får vi oppleve Kari Simonsen på en bergensk scene. Rørende i bevegelser mellom fortvilelse og trass gestalter hun dette mennesket som opplever at mørket senker seg rundt henne, som ikke skjønner hva som skjer og må se at alt som før var godt – slik de to unge viser det – nå er noe fjernt og uoppnåelig.
I et nydelig samspill må Sverre Bentzens Albert være hjelpeløst vitne til det som skjer. Fra en gryende anelse, via stigende sikkerhet til han, som han sier, må avlære seg å håpe og innstille seg på at «de» skal komme og hente kjæresten hans – selv om han har lovet henne at de alltid skal være sammen. Fortvilelsen griper ham. Det blir hjerteskjærende, men ikke patetisk. Den balansegangen makter både Grytten, Riise og de to skuespillerne.
Høsten kommer og Anna er borte. Ikke kan han forsone seg med at hun ikke lenger er der, ei heller med hva han gjorde: «Eg dytta min store kjærleik ut av sitt eige hus.» Men hun kommer tilbake, også etter sin død, med stille formaninger om hvordan han skal dyrke hagen. Deres kjærlighets hage.
Det er ømt, det er poetisk, det er vondt, det er vakkert, det er minneverdig.