Familiedramaet er en så forterpet sjanger innen litteratur, film og teater at den skal ha mye krutt i posen som tar fatt på temaet en gang til. Når posen så tilhører Christian Lollike, forventer man et realt smell. Lollike er mannen som laget teater om Anders Behring Breivik. Berlingske Tidende kalte ham dansk teaters modigste mann. Han går for å være en av de mest progressive dramatikerne i Danmark og har gjestet Bergen og Den Nationale Scene flere ganger.
I «Familien som kunne snakke om alt» snur Lollike på flisen. I stedet for å la skjelettene ramle ut av skapet, lar han dem skramle rundt på scenegulvet fra omtrent første stund. I seg selv er skjelettene heller ikke særlig vesentlige. Mer enn å legge familien som sådan under farsens nådeløse lupe, gjør han den til et absurd talerør for medienes pågående kommunikasjons- og informasjonsstrøm. Med scenograf Katja Ebbel Fredriksens helnorske furupanel og utsikt mot fjellet som ramme, blir dette juleselskapet stedet der opplysende kronikker, moraliserende debattinnlegg, intime facebookoppdateringer og kommentarfeltets angst og aggresjon møtes og spilles ut, frigjort fra impulskontrollen og høflighetens grenser, ispedd stadige utbrudd rundt personlige konflikter og frustrasjoner på ulike nivå.
Det gir en komedie der man ikke bare gjenkjenner situasjoner, man kjenner igjen sin egen evne til å si teite ting og spy ut tomprat, og får dritten i retur, midt i fleisen. Det er befriende å få humre og le av samtidig som skamrødmen brenner. Men det gir også en forestilling der jeg blir sittende og vente på noe nytt, noe overraskende, noe jeg ikke vet og har lest og hørt tusen ganger. Noe som virkelig ryster, eller griper tak, i lattermusklene, hjernebarken eller magen.
«Kjenner dere hvordan jeg gnager selvgodheten av knoklene deres? Gjør det vondt?» tordner bestefar (Yngve Seterås) – i den grad den senile, gamle mannen evner å tordne.
Nei, tenker jeg, det gjør litt for lite vondt. Lenge ligger farsen som et så tykt lag over samfunnskritikken at stykkets skarphet og refsende potensial står i fare for å drukne i halloi og banaliteter. Eller snarere, der det meste reduseres til nevnelser. Flyktninger, nevnes, rasisme nevnes, lammende likegyldighet nevnes, men det kjennes mest som å være i et middagsselskap der noen gjester kappes om å drive navnedrypping for å vise hvem de holder seg inne med. Det er selvsagt intendert; og som bilde på praten rundt bordet er det ganske presist. Men det slår også tilbake på en komedie som selv sjelden kommer seg under overflaten og formulerer noe annet enn selvfølgeligheter.
De som kanskje sliter mest med banalitetene er ekteparet Kitty og Nils (Marianne Nielsen og Stig Amdam). Ikke tematisk, men som figurer. Hun karakteristisk «ikke bitter, liksom! Ha ha!», han karakteristisk utro. Som typer er de like gode å ha som Irene Waages seksuelt frustrerte Birgitte og hennes bedrevitende ektemann PK (Frode Bjorøy). Men med få overraskelser på lur sliter de med å komme ut av de rett nok underholdende typeklisjeene de representerer.
Til gjengjeld får Amdam utfolde seg i en riktig fin liten fremtidsversjon av seg selv som bestefar, der han maner frem fremtidens julenisse på en sørpol som har gitt tapt for konsekvensene av vår tids vekstfilosofi.
Men det tetter seg til, og jo mer alt det stygge velter ut, jo flere groteske fantasier som får utspille seg som om det var på nesten ordentlig, desto mer uforutsigbart og surrealistisk blir det som skjer på scenen.
Et opptrinn der familien jager vegetarianeren Asta (Sandra Kolstad) som var de en gjeng snatrende, sultne zombier er både strålende koreografert og et fantastisk bilde på kollektiv aggresjon.
Så trer Jonatan Filips Afghanistansoldat mer og mer frem som en urovekkende og traumatisert skikkelse. Først da begynner det å gjøre vondt, emosjonelt og politisk.
Ved sin side har han Marina, som Kamilla Grønli Hartvig på fortreffelig vis gjør til en skikkelse fylt av nesten ugjennomtrengelig usikkerhet der hun sitter med sine nyervervede silikonpupper og prøver å formidle en fortvilelse det ikke finnes ørens lyd for. Her treffer Lollike godt i beskrivelsen av hvordan vi snakker om alt mulig, men sjelden skaper rom for samtaler der vi når inn til hverandre.