Det var game, sett og match. Når Gudmund Skjeldal helt til slutt skriver at «om ein så berre lengtar til Wimbledon og aldri kjem dit, har ein ikkje levd forgjeves», virker det ikke overspent. Bare øs på med patos, Skjeldal, denne kampen vant du.
Hvordan vurderer man sakprosa? Ett kriterium er i hvert fall forfatterens evne til å skape engasjement for et tema leseren i utgangspunktet ikke bryr seg særlig om. Etter å ha holdt meg fanget i flere timer med heftige ballvekslinger, sentral idrettshistorie og herlig kuriosa, kunne Gudmund Skjeldal smashe inn seieren.
Plutselig fortonte det seg vesentlig å vite at et dekke av flerårig raigress gir en annen sprett og senker tempoet på ballen mer enn den gamle blandingen av raigress og rødsvingel.
I dagevis etterpå så jeg for meg hvordan Molla Bjurstedt fra Mosvik i Nord-Trøndelag ydmyket den franske stjernen Suzanne Lenglen på gresset (?) i New York – og den kampen gikk i 1921! Slik fungerer god sportslitteratur.
Bevisstheten hos Skjeldal om at han skal vinne nye troende til den religion hvor turneringen i Wimbledon er høymesse, er tydelig fra første kapittel. Ellers hadde han ikke våget å lage cliffhanger av det han selv utroper til århundrets kamp.
Alle som manipulerer familiens ferieplaner slik at de kan sitte inne og se hvert slag fra Centre Court, vet selvsagt at Björn Borg til slutt beseiret John McEnroe i 1980. Vi andre blir injisert med en spenning som varer boken ut.
Før han vender tilbake til svenskens avgjørende backhand fra grunnlinjen (formuleringer som brått faller forbausende lett i pennen), leter Skjeldal etter denne ensomme idrettens mystiske fascinasjon.
Som bondegutt river og sliter han i Herbjørn Sørebøs berømte påstand om at bønder ikke spiller tennis og elegant fletter han tennishistorien sammen med sin egen dragning mot spillet, helt fra den tiden da faren måtte ta inn kyrne alene fordi det var tie break på TV. Det hele utføres med elegansen til Roger Federer og kraften til Serena Williams.
Om en av hans tidligere bøker («Feber», 2009), skrev Bjørn Gabrielsen i Dagens Næringsliv at «Gudmund Skjeldal er suveren i sin evne til å kombinere stort kildemateriale med det personlige og dyptfølte». Karakteristikken gjelder fullt ut også for ”Wimbledon”.
Det er vanskelig å motstå fristelsen til å bruke hans beskrivelse av spillet som metafor også for hans egen prosa. Noen ganger kontrollerer han med sikre og rolige slag; historiske anekdoter og lett nerdete beskrivelser av pausereglene (ett minutt mellom oddetalsgame, 90 sekunder ved sett, og strengt tatt 25 sekund mellom hvert poeng).
Andre ganger er han helt fremme ved nettet og jager opp tempoet. Grepet om språket er som spillernes om racketen; variert, men hele tiden sikkert og rutinert.
Den historiske gjennomgangen bygger opp til bokens klimaks. Gudmund Skjeldal har fått billett til sportens Sanctum Sanctorum, den legendariske banen i Wimbledon «der graset er grønast».
Under kampen mellom Marin Cilic og Roger Federer får et livs lidenskap sin utløsning: «På settballen 40–30 er eg den einaste som ropar på heile Centre Court.» Han vet det fordi han etterpå har sett kampen på Youtube og hørt sin egen vosserøst runge alene over gresset.
Boken er ikke perfekt. En og annen dobbeltfeil er det, og noen passasjer blir litt langdryge. Men når den er slutt, kan han, som Björn Borg i 1980, falle ned på kne og ta imot velfortjent hyllest.
Forfatter Gudmund Skjeldal var tilknyttet kulturredaksjonen i BT som bokansvarlig frem til 2016. Anmelderen var ekstern skribent i BT også i denne perioden, men har ikke møtt Skjeldal og har ikke noe privat eller personlig forhold til ham utover den profesjonelle kontakt de da hadde.