Sacha Batthyany, journalist og sosiolog, tror egentlig ikke at traumer går i arv, at barnebarna må fjerne de psykiske ruinene etter besteforeldrenes forbrytelser. Men så gir en kollega ham en artikkel om at hans grandtante, en av verdens rikeste kvinner, skal ha deltatt i en massakre på 180 jøder – som en del av underholdningen på en fest på familiens slott. ”Vertinnen fra helvete”, står det i artikkelen. Tante Margit, undrer han. Hun med tungen?
Tante Margit var arving til Thyssen-imperiet og gift med Sacha Batthyanis grandonkel, en ungarsk greve. I landsbyen rundt det mektige slottet deres, på grensen mellom Ungarn og Østerrike, bodde det mange jøder. Adolf Eichmann kom til Ungarn for å lede deportasjonen og utryddelsen av en halv million mennesker, blant dem familien Batthyanis vennlige naboer. Om kvelden 24. mars 1945 festet SS-offiserer sammen med de adelige vertene. I løpet av festen ble rundt 180 av de jødiske slavearbeiderne på slottet kledd nakne, skutt og veltet i en massegrav de selv hadde måttet grave. Danset bare tante Margit mens forbrytelsen pågikk, eller skjøt hun selv, i champagnerus og iført ballkjole?
Forsmådd og bitter etter ydmykelsen i Trianon, hvor landet måtte avgi 70 prosent av sitt territorium, sloss Ungarn på Hitlers side. Batthyanis far led 10 år i en sovjetisk Gulag-leir. Kommunistene konfiskerte familiens store eiendommer, adel ble verdiløs. Batthyani-familien representerer det sentrale Europas fortumlete – og avskyelige -historie – men er noe av dette hans skyld i dag?
I jakten på eventuell medskyld finner han sin bestemors dagbok, der hun forsøker å forstå hva som skjedde med jødene i landsbyen. Letingen fører ham også til en annen beretning, skrevet av Auschwitz-fangen Agnes, som ennå ikke vet hvordan hennes foreldre døde. De ble skutt på slottet mens de ba for sine og barnas liv, men det klarer ikke Batthyany fortelle henne.
På mesterlig vis gjør Saccha Batthyany sin egen historie til en rammefortelling rundt utdrag fra de to kvinnenes tekster. Resultatet er ikke bare litterær journalistikk, det er litterær kunst.
Batthyany beskriver en ytre, journalistisk jakt på sannheten om massakren og festen, men også en indre, psykologisk søken etter eget ansvar. Han er journalist i Süddeutsche Zeitung og vet godt at i akkurat dette spørsmålet glir psykologi og politikk sammen i dagens Tyskland. Den radikale høyresiden vil avslutte botsgangen etter nazitiden, mens de styrende partiene stadig understreker landets skyld og ansvar. For Batthyany blir det politiske personlig, hvor mye av denne skylden er hans egen?
Massakren ved slottet i Rechnitz var godt kjent lenge før Sacha Batthyany fikk se artikkelen som vekket spørsmålet: Hva har jeg med det å gjøre? (bokens originaltittel). Elfride Jelinek har skrevet skuespill om det som skjedde, en dokumentarfilm beskrev massakren allerede i 1994. Overraskelsen hans i åpningen av boken virker derfor mest som et dramaturgisk grep. Grepet fungerer. Den tilsynelatende uvitenheten etablerer motivet for de mange reisene, utover og innover, for å vite og forstå hvordan hans egen familie uten protester lot naboer og bekjente bli ført ombord i kuvognene og sendt til utryddelse.
Batthyanys dypt medrivende prosa er glimrende oversatt, som regelen er når Sverre Dahl er ansvarlig.