1) NYHETSVERDIEN. Jeg er alltid spent på hva som rører seg i nyere, norsk litteratur. I over 30 år har antologien Signaler gitt bud om hvem som kommer til å bli den nye vinen eller vodkaen på litteraturscenen. Kanskje sitter den nye Tomas Espedal i sin fineste dress og skriver bergenske mesterverk som Brev, Biografi eller Dagbok, eller vi får en ny absurdist som Gunnhild Øyehaug.
Å bli forfatter er en langsom prosess. De fleste debuterer ( litterært) etter de er 37. En gjennomgang av biografiene til deltakerne i årets utgave viser at den typiske debutanten er ung kvinne, født på 90-tallet, som dveler over egen barndom.
2) FORMATET. Litteraturutgivelser har alltid også en praktisk side som vi snakker lite om i jakten på eksperiment og vakre setninger. Du setter deg ikke til på Bybanen med Gunnar Staalesens samlede hundreårstrilogi, en murstein som kaller på ryggplager om man skal ta den med overalt. Her er Signaler-antologien langt mer anvendelig – utgivelsen kommer i tretten pamfletter, hefter i duse farger formgitt av Kunsthøyskolen i Oslo. Små, vakre miniatyrverk som er lett håndterlige og kan fortæres mens du pendler til jobben og får åndelig påfyll.
3) TALENTENE. Jeg trakk et lettelsens sukk da jeg kom til bergensbosatte Mari Nilsens rosa hefte: «Dagene mine har for lite klassisk dramaturgi». Endelig litt friskhet i tekstene innimellom litt for mange kjedsommelige prosafortellinger og sårbare barndomsminner. Nilsen er en av de få debutantene som hekter meg fast med sine fortellende langdikt, ofte i caps lock, ofte henvendt til Tony Soprano, hovedpersonen i dramaserien Sopranos. Nilsen skriver med en frisk lekenhet, frekkhet og naturlig autoritet som gjør at hun godt kan bli en del av den nye litterære bergensbølgen.
Vel skriver hun også om barndomsminner, men hun gir dem en nyskapende form. Hun er forøvrig elev ved Skrivekunstakademiet i Hordaland, og hennes talent bør parkere kritikken mot skriveskolene om å produsere ensrettet litteratur. Se også opp for: Sunniva Roligheten (17 år!) og Marie Hjørnet Nielsen (også student ved Skrivekunstakademiet).
4) HVOR BLIR DET AV POLITIKKEN? Ingen av debutantene tar inn over seg klimakrisen, at Donald Trump er innsatt som president eller at verden er i daglig terrorberedskap. Så kan man innvende at også det å skrive om kropp, traumer og barndomsminner kan være politisk, men få av debutantene virker interessert i å gjøre koblingene til omgivelsene som kan gjøre tekstene politiske. Samlet sett er det deprimerende at ikke flere av neste generasjon forfattere skriver eksplisitt om at verden brenner.
5) BARBERBLADET. Selv om dette er korte utgivelser, savner jeg utstrakt bruk av barberbladet, altså å kutte i tekstene. Eksempelvis har Silje Osnes Ulstein med en original og humoristisk tekst om en mann hvis penis til stadighet siterer det kommunistiske manifest og plagsomt nok parafraserer Karl Marx under intim omgang (!). Dette var et høydepunkt i samlingen. Men hun har også fått med to øvrige tekster som er kvantesprang unna i kvalitet og som er mer kjedelig normalprosa. Forlaget burde her vært mer selektiv i sin foredling av debutantene. Heller én god tekst, enn to dårlige og én bra. Da hadde tekstene gitt tydeligere inntrykk av å være nettopp den nye vinen.