Noen gåter blir ikke borte. De ligger og ulmer, for å blusse opp hver gang en ny løsning lanseres. Roald Amundsens forsvinning er blant våre største nasjonale mysterier. Om ettermiddagen 18. juni 1928 ble Amundsen fotografert foran det franske Latham-sjøflyet i havnen i Tromsø. Han knappet jakken og gjorde seg klar til avreise for å lete etter de overlevende fra luftskipet «Italia», som styrtet i isødet etter å ha fløyet over Nordpolen.
Dette er det siste bildet som ble tatt av den egenrådige og sterkt omstridte polarhelten. Noen minutter senere tok flyet av. Da deler av vraket senere ble funnet, skjedde det på steder som både lå langt fra hverandre, og som ikke passet med ruten Amundsen burde ha fulgt. Hva skjedde?
Teoriene har vært mange, og nå lanserer Monica Kristensen en ny – nærmest som en ettertanke. Teorien dukker opp til slutt i en svært velskrevet og dramatisk skildring av den enorme internasjonale aksjonen for å finne og hente de overlevende fra «Italia».
I 1936, åtte år etter at Amundsen forsvant, fant en gruppe studenter fra universitetet i Oxford restene av en leir på østsiden av Platenhalvøya på Nordøstlandet på Svalbard. I noen bokser lå det både rester av italienske aviser og bomullsduk av den typen som ble brukt i luftskip. Funnet gikk raskt i glemselen, før Kristensen nå henter det frem igjen.
Hun konkluderer med at bare to grupper kunne ha etablert leiren: De seks italienerne som forsvant med ballongen da den lettet igjen etter havariet, og mannskapet om bord i Latham. Eller begge. «Det er noe norsk over organiseringen av den ukjente leiren», skriver Kristensen, som jo vet hva hun snakker om.
Igjen vil det bli diskusjon om Amundsen dro rett mot havaristen, i stedet for å dra mot Ny-Ålesund, der mange av de andre leteekspedisjonene var samlet. Snart 90 år senere fascinerer mysteriet fortsatt.
Tittelen og den nye teorien til tross, i Monica Kristensens bok er Amundsen lenge en bifigur, slik han var det i virkeligheten. Det var Hjalmar Riiser-Larsen den norske regjering vendte seg til da meldingen kom om at Nobiles luftskipsekspedisjon var savnet. Italias regjering nølte lenge. Det var ikke i tråd med Mussolini og fascistenes selvbilde at italienere måtte reddes.
Kristensen beskriver Amundsen med kritisk distanse. Det er som om hun følger ham med kikkert, der han går omkring i hagen på Svartskog og forgjeves venter på å bli kalt til dåd.
Hans pengeproblem er kjent, det samme er hans manglende evne til å samarbeide. Han er sær og selvopptatt, men han er og blir den unge nasjonens store polarhelt. Derfor drar han til seg all oppmerksomhet når han endelig får muligheten til å vise hvor dristig han fortsatt kan være.
Samtidig beskriver hun en tydelig defaitisme hos Amundsen. Som om han ante – eller til og med ønsket – at han ikke skulle komme tilbake.
Skildringen av havariet, av leteaksjonen som til slutt omfattet 1500 mann, 23 fly og 20 skip fra en rekke nasjoner, har til tider thrillerens spenning, til tross for at utfallet er kjent. 17 mann døde, 10 av dem var deltakere i ulike redningsoperasjoner. Bak den tilsynelatende humanistiske innsatsen lå også ønsket fra mange land om å markere revir i Arktis.
På mesterlig vis vever Kristensen et mylder av detaljer om fly, meteorologi og ikke minst is og arktisk kulde, sammen til både instruktiv og medrivende sakprosa. Aller sterkest er scenene med havaristene på isflaket. Både de psykiske og fysiske påkjenningene må ha vært nesten umenneskelige de mange ukene de ventet på å bli reddet.
Monica Kristensens skildring av Amundsens siste reise, og av muligheten for at han fant det han lette etter, er et vektig og godt tilskudd til den omfattende polarlitteraturen, ikke minst i en tid hvor Arktis er selve symptomet på vårt århundres største utfordring.