Munch-museet i Oslo har i en årrekke aktualisert den store samlingen av kunstverk som den barnløse Edvard Munch testamenterte til Oslo kommune etter sin død i 1944. Best huskes nok den kontroversielle utstillingen «Melgaard + Munch» fra 2015, som endte med politianmeldelse av Munchs arvinger.
Mindre kontroversiell er nok utstillingen som for tiden er å se på museet. Her er forfatter Karl Ove Knausgård blitt invitert til å kuratere utstillingen. Og boken «Så mye lengsel på så liten flate» er for så vidt løst knyttet til sjangeren «utstillingskatalog», men er mer en tekst i typisk Knausgård-stil; det vil si en fin blanding av fagtekst, personlige refleksjoner om kunst og kvalitet, intervjuer, og mer litterære og personlige partier.
Det utskjelte kunstteoretiske språket glimrer heldigvis med sitt fravær, for Knausgård skriver lettfattelig om tema.
Lettfattelig betyr ikke at boken er uten ambisjoner, og heller ikke at Knausgård har tatt på seg rollen som nøytral formidler av Edvard Munchs liv og virke. «Så mye lengsel på så liten flate» går snarere inn i det uavklarte og evig problematiske feltet som handler om kunst og kvalitet.
Det jeg liker spesielt godt med denne boken er at forfatteren selv tar så tydelig standpunkt for hva han mener er god kunst, som han deretter knytter til Munchs kunstverk.
Mange av bildene er gjengitt i boken, slik at leseren selv kan ta en titt på og si seg enig eller ei med Knausgård.
Er f.eks. maleriet «Kålåker» fra 1915 så bra som Knausgård skal ha det til? Jeg blir i hvert fall betatt, og Knausgård skriver overbevisende om hvorfor enkelte av Munchs kunstverk er fylt med slik ladning og kraft. Det handler om at blikket som betrakter verden aldri er nøytralt, og at noen kunstnere klarer å uttrykke indre følelser, stemninger, minner, erfaring gjennom ytre motiver.
Knausgård er mest opptatt av den tidlige Munch, han vi kjenner fra det herostratisk berømte bildet «Skrik» fra 1893. Det Knausgård interesserer seg mest for, og som gjør at kunsthistoriske fagkunnskap får en naturlig plass i denne boken, er at enhver kunstner bare kan uttrykke seg gjennom de formene som er tilgjengelige der og da.
Når det du ønsker å få sagt, eller malt, den indre drivkraften i en kunstnergjerning ikke lar seg uttrykke i de tilgjengelige formene, hva da? Jo, da skaper man nye former. Knausgård skriver dette om den tidlige Munch: «For Munch som ung mann i Kristiania var klisjeen – det språket som sto umiddelbart til rådighet for ham – ikke de romantiske, pedantiske utmalte bildene, dem hadde han allerede lagt bak seg, men naturalismens mer virkelighetsnære samtidsmalerier.»
En forfatter som selv har lagt verden for sine føtter med seksbindverket «Min kamp 1-6» snakker utvilsomt med tyngde og troverdighet når han argumenterer for at kunst basert på erfaring, minner, følelser, har kunstneriske kvaliteter som ikke kan læres, men blir gitt en form.
Knausgård har blant annet fått kritikk for sin fremstilling av Hitler i «Min kamp 6», der enkelte mente Knausgård projiserte for mye av seg selv på Hitler. Muligens har Knausgård tatt kritikken til seg, for «Så mye lengsel på så liten flate» er ikke preget av for mye patos og innlevelse i personen Munch. Det er kunst og kvalitet det dreier seg om.
«Så mye lengsel på så liten flate» har mindre av den insisterende og påståelige tonen som Knausgård har en tendens til å skrive i, spesielt når han generaliserer om fenomener i verden.
I boken fremtrer Knausgård mer åpen og utadvendt enn tidligere, selv om vi også finner typiske Knausgård-trekk. For eksempel den «knausgårdianske» hengivenheten overfor mannlige autoritetspersoner, her gestaltet i kunstprofessor og forfatter Stian Grøgaard.
Knausgårds intervju med Grøgaard er godt og lærerikt, men bokens aller beste parti er intervjuet med billedkunster Vanessa Baird som kommer etterpå. Det Baird forteller om motstanden hun er blitt møtt med, gir et fruktbart perspektiv på at heller ikke fagfolk sitter på «sannheten» når det gjelder kunstnerisk kvalitet.
Det gjør for så vidt ikke bokanmeldere heller, men «Så mye lengsel på så lite flate» er en tiltalende bok for de av oss som mener kunstnere og kunsten bør ha en anarkistisk legning.
Det er et enkelt, essensielt budskap Knausgård fremfører i sin lesning av Munch og kriterier for kvalitet: Man må ha noe presserende på hjertet, noe som angår alle mennesker, og finne rette formen å uttrykke det i.