Den franske økonomen Gabriel Zucman er den første som har beregnet hva den virkelig dyre gruppen flyktninger, skatteflyktningene, har kostet. I boken «The Hidden Wealth of Nations: The Scourge of Tax Havens» anslår han, basert på tilgjengelige statistikker, at det ligger 60.000 milliarder kroner gjemt i de ulike skatteparadisene. Det utgjør åtte prosent av verdens samlede formuer.
Det internasjonale journalistsamarbeidet om de såkalte Panamapapirene avdekket noe av denne enorme skatteunndragelsen. Det er denne avsløringen historikeren Trond Gram bruker som knagg for å rekapitulere fortellingen om de to dyreste flyktningene i norgeshistorien: Rederne Anders Jahre og Hilmar Reksten.
I Sandefjord og Bergen er reaksjonene ennå blandet når de to nevnes. De var samfunnets støtter og blant de to byenes fremste mesener. Jahre hadde ikke bryst bredt nok til å bære alle de ordener og utmerkelser han fikk. Samtidig gjemte de to unna hundrevis av millioner i skatteparadiser, godt hjulpet av banker og advokater som heller ikke så det som sin plikt å sørge for at lover og skatteregler ble fulgt.
Historien er fortalt tidligere, om hvordan de to konstruerte nesten ugjennomtrengelige nettverk av stråselskaper, om hvordan pengene ble sendt på kryss og tvers for å skjule dem for norske skattejegere, og om hvordan bostyrerne, spesielt Even Wahr-Hansen, Jens Kristian Thune og Kristian Roll, brukte ufattelig med arbeidstimer i jakten på pengene.
Når Trond Gram har tatt på seg å fortelle den på ny, burde han gjort det betydelig enklere for lesere uten revisorutdannelse. Han trenger så dypt inn i labyrinten at han burde hatt en ariadnetråd for å finne ut igjen. Det har han dessverre ikke. Derfor havarerer et ambisiøst prosjekt i et hav av detaljer om selskap, eierkonstruksjoner og møter i London, New York, Oslo og på Caymanøyene, til stor skade for flyten i fremstillingen.
Gram har hatt stor hjelp av tidligere bøker om de to skattesvikerne, og det merkes på teksten at han også har hatt god tilgang til bobestyrernes dokument, en gang skriver han til og med om «oss», når det åpenbart er bostyret han omtaler. Ved flittig bruk av scener i historisk presens forsøker han å skape bilder, men de løser seg fort opp i transaksjoner, antedateringer, søksmål og motsøksmål.
Dårlig forlagsarbeid trekker også ned. Språkvasken har vært for omtrentlig, gjentakelsene florerer, og det er flere unødvendige feil, som når en mann som heter Morrison på side 182 plutselig heter Miller på side 183.
For den som ikke går seg vill i detaljene, er det likevel mye viktig økonomisk norgeshistorie i fortellingen om de to rederne som gjerne ville bidra til fellesskapet, men ikke via skatteseddelen. Først Fremskrittspartiet og Carl I. Hagen, senere supplert av Høyre og Erna Solberg, gjorde sitt beste for å avblåse den seige jakten på de skjule utenlandsformuene. Hadde de lyktes, ville staten gått glipp av flere hundre millioner kroner, og vi ville aldri visst riktig hvor kostbare to flyktninger kan være.