Hvilke muligheter har barn i livet hvis de vokser opp med dysfunksjonelle foreldre? Litteraturen er full av bøker som undersøker forholdet mellom frihet og forutbestemt skjebne, og når sogningen Brynjulf Jung Tjønn skriver om denne tematikken i sin femte bok, «Alt det lyse og alt det mørke», får den tankene hen på Amalie Skrams romaner.
I likhet med Skram skriver Tjønn om hvordan arv og miljø setter sine spor og påvirker menneskers livsløp. Mens Skram skrev sine fortellinger i naturalistisk stil, har Tjønn valgt et billedrikt språk. Det poetiske språket fungerer best i de skildrende partiene, mens romanen som helhet til tider virker noe utvendig og konstruert.
Nåtid er 2015, og i romanens begynnelse møter vi en kvinne som bor på psykiatrisk institusjon. Hun får besøk av den voksne datteren sin, og leseren forstår snart at mor og datter har hatt minimal kontakt i mange år. Gjennom en rekke tilbakeblikk og korte tekstfragmenter får leseren svar på de spørsmålene innledningen åpner opp for: Hvorfor bor kvinnen på institusjon? Hvorfor har hun og datteren hatt så lite kontakt? Svarene gjør romanen skjebnetung, dog med gløtt av håp.
Kvinnen på institusjonen heter Vibeke og er bokens jeg-forteller, og de sterkeste tekstene i «Alt det lyse og alt det mørke» tilhører Vibekes tid som barn. Her skildrer hun oppveksten sammen med kun faren, i et hus i nærheten av en mørk og gåtefull skog.
Boken er rik på metaforikk rundt trær, skog og natur, og billedspråket lader skildringene med flertydighet og undertekst.
Vibeke fremstår som en naiv jeg-forteller, som skildrer sin grenseløse kjærlighet til faren på troverdig vis. Men mellom linjene aner leseren en annen historie: den handler om omsorgssvikt, men også gjensidig avhengighet mellom far og datter.
Gjennom Vibekes barneblikk blir også romanens blanding av realistiske og mytologiske elementer smeltet sammen til en verden som oppleves som grunnleggende utrygg. Etter hvert som Vibeke blir eldre får vi hint om hva som skaper følelsen av at «skuggar» er ute etter henne om nettene, uten at ting blir sagt for direkte:
«Eg likte å gå i skogen saman med far. Han var liksom ein annan då, han var liksom så roleg og så grei å ha med å gjere, eg trong ikkje anstrenge meg på noen som helst måte, eg trong ikkje passe på, eg kunne vere den eg var, kanskje fordi han nesten ikkje ensa meg, lét meg vere den eg var ved sida av han.»
Romanens ytre handling dreier seg om at faren får et snekkeroppdrag, nærmere bestemt å bygge bygdens nye kirke. Underveis i arbeidet skjer det en ulykke som får dramatiske konsekvenser for Vibeke. Fortellingen rundt kirken synes jeg blir for utvendig og påklistret, ikke minst fordi den gjør Vibeke til en statisk karakter.
Vibekes manglende omsorgsevne blir overtydelig når hun selv får barn, og som leser håper man at kommune og barnevern vil gripe inn så fort som mulig.
Nyansene fra barndomsskildringene forsvinner også underveis, og symbolikken blir noe forslitt av de mange gjentakelsene. Til tross for gode barndomsskildringer og intenst og poetisk språk, har jeg inntrykk av at forfatteren har valgt litt enkle løsninger for å avslutte denne boken.