Luxembourg er symbolet på alt som er galt med EU, så da er det kanskje bare naturlig at EU ledes av mannen som gjorde Luxembourg til et lykkeland for bankfolk og milliardærer som har noe å skjule.
Eva Joly er sint på det som er råttent i det europeiske riket. I en forrykende pamflett øser hun sinnet over Jean-Claude Juncker, kommisjonens president. Han er EUs ansikt utad, og det er ikke noe vakkert ansikt, skriver hun. To ganger siterer hun ham på uttalelsen før den franske folkeavstemningen om ny EU-traktat: «Hvis det blir ja, så er svaret: «Vi kjører på», og hvis det blir nei, er svaret at vi fortsetter». EUs demokratiske underskudd, pent oppsummert.
Ellers er det overskuddene Joly vil diskutere: De internasjonale selskapenes overskudd, som sluses bort fra landene hvor pengene skulle vært beskattet, til diskrete kontoer i Luxembourg, «skattesnyternes og finanssjonglørenes høyborg».
Lilleputtstaten i hjertet av Europa er verdens rikeste land, målt i forhold til innbyggertallet. Minstelønnen der er like høy som gjennomsnittsinntekten i nabolandet Frankrike. I 2014 fantes det 3905 investeringsfond i landet. Mer enn 1600 selskaper har samme adresse i en av de trange gatene. Walmart har 22 selskap i Luxembourg, uten å opprette et eneste supermarked der.
Joly siterer sosialøkonomen Gabriel Zucman, en av verdens fremste eksperter på skatteflukt, som sier at «Luxembourg spiller en sentral rolle innen internasjonal skattesvindel, samtidig som landet drar nytte av sin tilhørighet til EU og av sin vetorett til å blokkere enhver skattepolitisk utvikling.»
Dette er kjernen i Jolys budskap: Under Jean-Claude Junckers ledelse utviklet Luxembourg seg til skattesvikets europeiske hovedstad, og som belønning ble Juncker valgt til EU-systemets mektigste posisjon. Da systemet han hadde konstruert, ble avslørt, bare fire dager etter at han var valgt til kommisjonens president, ble varsleren tiltalt, mens den virkelig skyldige smilte seg ut pinlighetene.
Eva Joly, selv representant for De Grønne i Europaparlamentet, og tidligere presidentkandidat i Frankrike, beskriver dype strukturelle svakheter i EU, med Juncker som legemliggjørelsen av det hun mener ødelegger unionens legitimitet. Luxembourg har fått andre til å følge etter. Syv av de 28 medlemslandene er skatteparadiser, med den følge at fellesskapet går glipp av 1000 milliarder euro hvert år.
Norske bøker om EU er ofte temperamentsløse og nøkterne. Hos Joly (som har skrevet boken sammen med den franske journalisten Guillemette Faure) er det så mye gallisk temperament at det går utover teksten. Selv om de fakta hun legger frem er sjokkerende, er det ikke lurt å undervurdere leseren. Vi trenger ikke få konklusjonene trykket ned i halsen. Med litt færre karakteristikker, litt dempet indignasjon og uten innslagene av «enkelte hevder at ...», ville budskapet stått sterkere.
Joly avslutter med å minne om at det store flertall europeere fremdeles er tilhengere av unionen, men at den sårt trenger en grunnleggende rekonstruksjon. Siden noe slikt er helt usannsynlig, konkluderer hun med at det beste alternativet er et Europa i to hastigheter, der en liten gruppe kjerneland skaper et «unikt politisk, økonomisk og sosialt rom».
Hun forklarer imidlertid ikke hvordan man skal hindre at skatteparadisene Luxembourg, Nederland og Irland blir med også der. Men det er kanskje for mye forlangt av en pamflett.