Sommeren 2014 gikk terroralarmen i Norge. Myndighetene gikk offentlig ut og advarte om den overhengende faren for terror. Problemet var at ingen visste hvor eller når terroristene skulle slå til. Blant annet ble en aksjon mot fotballturneringen Norway Cup, et anslag mot en oljeinstallasjon og et attentat mot Hurtigruten vurdert som mulige scenarioer.
Jeg husker godt hvordan meldingene om trusselfare piplet inn i samtalene over tujahekkene i et ellers fredelig rekkehusområde på Landås. Og hvordan jeg så med ekstra vaktsomt blikk på omgivelsene og helst unngikk store folkemengder med mine to små gutter.
En uke senere informerte PST om at faren for angrep var betydelig redusert. Senere ble det hevdet at fire IS-terrorister skulle være på vei til Norge, og at målet var å ramme en tilfeldig norsk familie.
Denne konkrete hendelsen har inspirert handlingen i Anders Bortnes nye roman. Den foregår på sommeren, og synsvinkelen starter hos skilsmissebarnet Sara. Elleveåringen er på ferie sammen med moren (Ragnhild) og besteforeldrene på en gård.
I det faren, kommunikasjonsrådgiveren Daniel skal hente datteren og snart dra på ferie til Danmark med sin nye kjæreste, kommer terrormeldingen som lammer et døsig Sommer-Norge. Mens Daniel og datteren ufortrødent kjører av gårde i en terrorpreget hovedstad for å løse ulike ærender, er den bekymrede moren stadig på tråden for å forsikre seg om at datteren er trygg.
Beretningen veksler mellom ulike tidsplan hvor også kjærlighetshistorien mellom Ragnhild og Daniel gjenfortelles. Det kommer også frem at de har mistet et barn tidligere.
Problemet er bare at Bortne ikke lykkes med å skildre den urolige kjærligheten i terrorberedskapens tid. Som leser kjenner man aldri uroen i kroppen på en måte som gjør at man får empati med karakterene.
En forklaring er at terrortrusselen aldri oppleves som særlig reell i boken. Faren for angrep blir hovedsakelig formidlet gjennom ekskonens stadige meldinger. Hun fremstår etter hvert som mer og mer krakilsk og karikert, mer enn at hun bidrar til å skape nødvendig friksjon i romanen. Kanskje skyldes dette at dialogene er kunstige og overtydelige: «Du har fått med deg dette med trusselen, ikke sant? Trussel? Det har nettopp vært en pressekonferanse. Politiberedskapen er styrket i hele landet». Det hele virker påklistret og karakterene fører ofte et overinformativt språk som ikke ligner normal, muntlig tale.
Også de ulike sidehistoriene i romanen, som gjenfortellingen av det avsluttede kjærlighetsforholdet, mangler distinkte litterære trekk. Følgende postkortaktige scene hører mer hjemme i et ukeblad enn i en nyere norsk samtidsroman: «De dro en uke til Roma, bodde på hotell like ved Colosseum, leide en skuter og kjørte rundt i gatene, spiste is på Spansketrappen. Ragnhild kunne litt italiensk, han elsket å høre henne spørre etter veien, eller prate med servitørene».
For min del blir ikke de psykologiske portrettene sterke nok, eller terrortrusselen realistisk nok til at jeg tror på Bortnes litterære univers.