Vegard Markhus er full av påfunn. I «Timothy mister seg sjølv» (2010) faller hovedpersonen fra hverandre og roter med å sette seg sammen igjen. Både hender og føtter kan fort bli ører. Den absurde fortellingen gir barnehagebarn både økt kroppsbevissthet og en god latter.
Denne gangen har Markhus laget en underfundig historie om en gutt som kjeder seg inni en bok. Igjen har han skapt en artig personlighet med et minimum av streker.
Men akk. Når jeg ser på tegningene uten å lese teksten, klarer jeg ikke å oppfatte at gutten forsøker å rømme. Tenk hvor gøy dette kunne blitt for eksempel der gutten prøver å ta seg ut gjennom bunnen av siden, men må konstatere: «Nei. Det går ikkje. Alle desse orda står i vegen.» Jeg ser en gutt på alle fire som like gjerne kan sies å lete etter meitemark eller famle rundt etter brillene sine.
Det fine med dårlige bilder i en såpass enkel strek, er at leserne lett kan la seg inspirerer til å gjøre det bedre selv. Intensjonen bak tegninger med lite kontekst kan også være å tvinge leserne til teksten for å finne ut hva dette dreier seg om.
Her er med andre ord læringsmuligheter til tross for at «Ei kjedeleg bok» langt fra er så morsom som den kunne vært. Teksten imiterer håndskriften til et barn, noe som skaper nærvær og gir følelsen av at gutten henvender seg direkte til deg. Bokstavene er store, innholdet er enkelt og historien poengtert.
Som lesetrening for nynorskbrukere tror jeg boken kan egne seg godt. I skolen vil dessuten denne forslitte oppfordringen best komme til sin rett: «Ikkje les dette! Det er ei kjedeleg bok.»
Slike selvbevisste bildebøker har bredt om seg parallelt med utbredelsen av nettbrett. Bøkene fremhever papirbokens særpreg i en digital tidsalder der stadig flere bildefortellinger lages som apper.
Jeg forstår bare ikke hvorfor en fyr som vil ut av en bok ikke rent fysisk får mulighet til å utfordre kantene av arket. I «Hva handler den om?» av Max Estes (2012) entrer en liten mann boken gjennom et hull og sliter seg fra side til side på jakt etter historien. Boken er i mye større grad en fysisk ting og en egen verden på en gang. Der inne har lyset gått, en side er revet ut og han setter seg fast i bretten.
Når Markhus ikke tar den visuelle leken helt ut, blir det også mindre futt i hans hovedanliggende: å demonstrere fantasiens kraft.
Gutten får besøk av en rømt fange som setter ham på tanken om at han kan flykte ved hjelp av fantasien. Så snart leseren lukker øynene og teller til tre, forsvinner han og etterlater seg kun replikker på sidene: «Hallo! Eg er rett utanfor boka! Men… Eg vil inn igjen!»
Fortellinger er med andre ord noe kun fantasien setter grenser for. Tilbake kommer gutten med blanke ark og fargestifter og skaper den boken han helst vil være i.
Det er nok bare å innse at mange barnehagebarn vil oppleve det som en ny innsikt og et langt friskere grep enn meg.
«Det er en bok» av Lane Smith er en satire over papirbokens undergang som alt har rukket å bli kultbok (Aschehoug 2011). «Hvis jeg var en bok» av Josè Jorge Letrich er en poetisk refleksjon og nydelig illustrert hyllest til papirboken (Magikon 2012). «En bok» av Hervé Tullet er en interaktiv småbarnsbok der leserne oppfordres til å trykke og vippe på boken omtrent som om den var et nettbrett (Mangschou 2011, nyutgitt som «Trykk her» i 2014).