Skandaler er et like fast innslag i franske valgkamper som debatter er det i andre land. Også årets presidentvalgkamp er et kappløp om å komme seg over målstreken uten å bli sittende fast i en gjørme av avsløringer, siktelser og tiltaler – som oftest for økonomisk svik.
Men Front National og familien Le Pen har vært skandaleombrust så lenge at det virker som om partiets velgere har utviklet resistens mot nye avsløringer av hvordan ledelsen i den lille manns parti forsyner seg grovt, og regelstridig, av fellesskapets midler.
Dette er den ene forklaringen på at Marine Le Pen ennå ser ut til å kunne være nokså sikker på å gå videre til andre valgomgang, slik hennes far gjorde det i 2002. Velgerne tror ikke på, eller bryr seg ikke om, at hun er som de andre politikerne. Den andre forklaringen er at Marine, som hun nå stort sett kaller seg, har forsøkt å fjerne farens arv og minne, og gjøre partiet mindre rasistisk, antisemittisk og pseudofascistisk.
Så lenge skjelettene holder seg i skapet, kan denne strategien lykkes. Men det er ennå noen uker igjen.
Den som vil bruke disse ukene til å øke kunnskapen om Front Nationals vei mot makten, og bedre forstå likheter og ulikheter mellom de europeiske høyrepopulistiske partiene, vil få særdeles god hjelp av Elin Sørsdahl og Alf Ole Asks portrett av Marine Le Pen, hennes parti og hennes meningsfeller.
Dette journalistekteparet har fulgt europeisk politikk i mange år. De har vært tett på fremveksten av en politisk bevegelse som forener kamp mot innvandring, EU og islam, og aller tettest har de fulgt Marine Le Pen. De har møtt henne flere ganger, og har oppsøkt både møter, medarbeidere og velgere.
Ved å bruke den journalistiske reportasjen, den tilstedeværende observasjonen og intervjuet som arbeidsmetoder, har de laget en bok som skiller seg fordelaktig fra mer akademiske fremstillinger. Dette er en lettlest og instruktiv reisehåndbok om det høyrepopulistiske landskapet, spesielt det franske.
Selv om bokens tittel lover en beskrivelse av høyrepopulismen i hele Europa, er den komparative delen svakere enn fremstillingen av forholdene i Frankrike. Sideblikkene til Tyskland, Danmark, Nederland, Ungarn og andre land med sterke høyrepopulistiske bevegelser, blir ikke så grundige at de historisk betingede forskjellene mellom partiene blir tydelige nok, selv om de to forfatterne viser eksempler på uenighet partiene imellom.
Bakgrunnen deres som Brussel-korrespondenter har derimot gitt Sørsdahl og Ask innsikt i EUs ansvar for fremveksten av nasjonalistiske partier selv i unionens kjerneland. En enkel opplysning om at det i perioden 1990 til 2012 flyttet 20 millioner mennesker fra Europas østlige land til de vestlige, samtidig som millioner av arbeidsplasser gikk motsatt vei, gir en minst like viktig forklaring på den politiske og sosiale uroen, som tilstrømningen av muslimske immigranter sørfra.
Det skal skje mye dramatisk i april om Marine Le Pen skal bli Frankrikes neste president, men Sørsdahl og Ask gir en utmerket bakgrunn for dem som lurer på hvorfor en slik tanke i det hele tatt er realistisk.