– Det er hardt å vere menneske. Den som vil, kan prøve.
Ordene tilhører Rønnaug Kleiva og stammer fra novellesamlingen «Ikkje for varmt, og ikkje for kaldt» (2008). En lignende formulering kunne vært brodert i hardangersøm og festet til kjøkkenskapet for de fleste av karakterene som opptrer i årets novellesamling. Skjønt, flere av karakterene ville nok ristet på hodet over trangen til å omgi seg med broderte livsvisdommer på veggene.
Her er få trehvite Home-skilt i sikte, men snarere flust av skikkelser som snubler rundt i livene sine på jakt etter en form for mening. Gang på gang lar de seg lure og lede, og leseren blir sittende og humre over Kleivas styrke, som er å få frem den perfekte balansen mellom hvor rotløst og meningsløst livet kan virke. Men det er mer enn humor og snert som gjør at leseren ler høyt over det eksistensielle gravalvoret tekstene likevel formidler.
Kleivas karakterer er ikke nødvendigvis av det sympatiske slaget. Jeg tenker på den beint frem narsisstiske mannsskikkelsen i novellen «Livets framhald» som slår kona, men ender opp med å ringe kollegaen for å påstå at det er ektefellen som er voldsutøveren.
Og kunstneren som sitter ved morens dødsleie, men som i det hun trekker sitt siste pust, er mer opptatt av å spre den digitale nyheten om morens død. Hun legger ut en skisse av moren på sosiale medier mens kroppen ennå er lunken.
Kort gjenfortalt kan tekstene virke burleske, men jeg tør påstå at det finnes en tydelig varme i Kleivas fremstilling av karakterene. Da tenker jeg eksempelvis på foreldreparet som har dratt på ferie til ørkenen, for å unnslippe deres egen sorg over å miste et barn på Utøya. Samtidig er denne teksten også et eksempel på at Kleiva ikke lykkes med alt fordi hun i dialogene her beveger seg nokså nær Jon Fosses umiskjennelige repetitive dialoger slik at det oppleves nærmest ufrivillig komisk i det tragiske.
Bedre er teksten om han som drømmer om en motorsykkel, mens konen vil ha sitt tredje barn. Karakterenes blikk på hverandre er uten staffasje, stilen umiskjennelig forfatterens egen: «Eg ser på ansiktet til kona, det ser annleis ut enn då vi møttest, ho har endra seg, nei, ikkje blitt tjukk, men spensten er borte, liknar meir på mor si ettersom åra går, snakkar meir som mor si, rører seg meir som mor si. Ikkje noko gale i det, også mor hennar er eit skikkeleg menneske, stiller alltid opp som barnevakt, men det var ikke det eg hadde gått for.»
Døden og midtlivskriser er et tydelig tema. Kleivas litterære kapital er nemlig den knappe, usentimentale og korthogde stilen. Hun skriver utilslørt om menneskelige skavanker, og beskriver menneskelige relasjoner med naken råhet og styrke.
Tekstene er dialogdrevne og skåret til beinet, men ikke uten energi. Dagbladet-kritikeren Øystein Rottem har beskrevet en tidligere novellesamling som «tekster servert on the rocks, i glass fylt til randen med is, og med en dash rein sprit nederst i glasset».
La meg utvide bildet til å gjelde min favorittdrink GT. De korte og raffinerte tekstene gjør inntrykk, og som en sterk drink varer virkningen langt utover dagen derpå. Samtidig tørster man snart etter mer.