For poesiinteresserte bergensere vil oddingen Fredrik Hagen være et kjent navn. Som redaksjonsmedlem i diktfanzinen Forsvinningspunkt, og som lyrikkformidler for Litteraturhuset i Bergen, har han bidratt til å løfte frem nye og gamle forfatterskap på byens litteraturscene. Når han nå selv debuterer med diktsamling på Flamme forlag er det de store, sentrallyriske temaene han tar opp: livet, kjærligheten, døden.
Hjertet som opphav til liv, hjertet som symbol på kjærlighet: I «Jeg kom plutselig til å slutte å tenke på deg» representerer det livsviktige organet også livets og den romantiske kjærlighetens flyktighet. Diktenes erfarende instans er et "du" som reflekterer over livets store og små spørsmål etter å tilsynelatende ha gått gjennom et samlivsbrudd. Tapet av partneren vekker en dødsangst hos du-et, en grunning over all tings forgjengelighet. Også erindringer fra andre møter med døden manes frem: Et minne fra å ha sett en ung jente omkomme i en trafikkulykke spøker i hukommelsen, sammen med tanken på kreftsvulstene som har vokst seg store og farlige i slektningenes organer.
Hagen skriver i et enkelt, direkte språk – uten de store poetiske ornamenteringene. Iblant oppleves utforskningen av livet, døden og kjærlighetens beskaffenhet vel enkel og åpenbar. Når du-et i et dikt bestiger et fjell for å se all ting krympe foran ham, beskrives det slik: «(…) fra løvstakken liker du/ at du kan se så langt/ at alt ser så ubetydelig ut /som om du kan skvise det/ mellom tommelen og pekefingeren/ du kan tenke en liten stund/ at alt det store/ (Flesland, Fyllingen, Askøy)/ er så lite.» Ligger ikke innsikten om perspektivendringer klart tilgjengelig for de fleste? Når språket her tar på seg å beskrive tingene heller enn å utforske dem, blir resultatet litt for ofte at det poetiske utkikkspunktet flates ut.
Flere av motivene Hagen skriver frem er forankret i det konkrete, tidvis prosaiske: skildringer av den nå tomme sengen. minner om kjæresten, tanker om kroppens egenskaper. Litt for ofte forblir disse skildringene nettopp dette, beskrivelser av ting og fenomener. Bruken av forslitte ord som nevnte "hjerte" bidrar også til å lukke diktene inne i velkjente bilder.
Utforskningen av døden i livet virker å være den klareste røde tråden i Hagens debut, men samlingen fremstår aldri helt fokusert om sitt eget prosjekt. Her kunne nok forlaget ha gjort en bedre jobb med å tydeliggjøre samlingens retning. Men kanskje er også dette litt utspredde og slentrende uttrykket en del av Hagens poetiske uttrykk, et uttrykk som for så vidt føles betegnende for en del av poetene som utgis på Flamme forlag. I et dikt som kan eksemplifisere dette siterer Hagen Inger Christensen, og tyr til en nesten Tumblr-aktig estetikk i sin katalogisering av små og store ting som finnes: «(…) nysprungne snøklokker, John Olav Nilsen og Nordsjøen, iskaldt rent vann man kan drikke rett fra springen, rosa og lyseblå sure colaflasker, pølser med bacon og ostebiter, brevene Van Gogh skrev til sin bror, dirrende ensomhet i kroppen din (…).» Hagens diktsamling er litt som dette diktet – den rommer små og store ting, men uten å helt klare å vekke nye undringer eller innsikter hos leseren.