Dette er kjernen i Carl Schiøtz Wibyes fremstilling av ørkenreligionen som ved hjelp av Saudi-Arabias oljemilliarder spres ut over verden. Den søker utelukkende dominans og har ikke rom for kompromisser.
Wibye har vært norsk ambassadør i Saudi-Arabia i fem år. Han har hatt et sjeldent innsyn i et samfunn som stenger seg for utenverdenen, samtidig som det forsøker å spre sin egen ideologi så vidt og bredt som mulig. Han har sett det enorme hykleriet blant de mange tusen prinsene i Saud-dynastiet, den rå volden overfor alle som våger å tenke annerledes, og ikke minst undertrykkelsen av kvinnene.
Den gamle diplomaten har lagt fagets tradisjonelle forsiktighet til side. Selv om han i dokumentasjonen går grundig, om enn noe ensidig, til verks, legger han ikke skjul på at boken er et vekkerop og et kampskrift. Det kan vi utvilsomt trenge, Saudi-Arabia har altfor lenge sluppet lett fra den internasjonal fordømmelse som har rammet andre regimer.
Men når han skriver at det bare er takket være «naive vestlige regjeringer» at de radikale islamistene har kunnet spre sin ideologi, «i en kynisk utnyttelse av ytringsfriheten», ville det vært uhyre interessant å få vite hva han selv har bidratt med for å hindre naiviteten hos de regjeringer han har tjent.
Dessverre skriver han ingenting om sin egen innsats som diplomat blant saudierne, annet enn noen fine beskrivelser av turer på motorsykkel ut i ørkenen, og mange henvisninger til anonyme og anekdotiske kilder. Siden spørsmål er allment akseptert hos oss: Hvor mye har petroleumssamholdet dempet norske politikeres vilje til å demme opp for wahhabismens misjonærer, og hva gjorde Wibye selv for å advare mot en slik feighet?
Der Hege Storhaug skyter med hagle i sin islamkritikk, sender Wibye av gårde et presist rifleskudd. Størsteparten av boken er en grundig og velskrevet fremstilling av hvordan Muhammed ibn Abdul Wahhabs ekstreme versjon av islam spredte seg fra Najd-ørkenen, via en strategisk allianse med familien al-Saud, til både muslimske og ikke-muslimske land over hele kloden.
Milliarder er investert i moskeer og koranskoler hvor wahhabismens menneskefiendtlige og samfunnsnedbrytende budskap blir forkynt. Wibye foreslår at de saudifinansierte moskeene blir overvåket, også i Norge. Kravet blir mindre kontroversielt av opplysningen om at regimet i Saudi-Arabia overvåker forkynnelsen i sine egne moskeer for å fange opp alt som kan true kongefamiliens makt.
Forholdet mellom salafisme og wahhabisme er uklart beskrevet, og fordi han følger et smalt spor, mister Wibye ofte det større perspektivet av syne. Han drøfter ikke hvilken rolle de vestlige krigene i Midtøsten har spilt for radikaliseringen av unge muslimer. I stedet fremstilles wahhabismen som et slags ustoppelig virus som infiserer alle samfunn hvor det får innpass.
Tonen er ganske dystopisk. Riktignok understreker Wibye flere ganger hvor liten denne retningen er blant jordens 1,5 milliarder muslimer, men teksten etterlater likevel et tydelig inntrykk av en overveldende fare for så vel vestlige demokratier som de muslimske samfunnene som er langt mer tolerante enn Saudi-Arabia.
Boken er også skjemt av en del faktiske feil. Kurt Westergaard tegnet bare én av karikaturene i Jyllands-Posten, og den siste sivile henrettelse i Norge fant sted i 1948, ikke i 1876.
Og hvis Wibye tror at ungdom på venstresiden på 1970-tallet hadde «et brennende ønske om å drepe kapitalister», må han sannelig ha vanket i uvanlige kretser. Enten det, eller så har han lett for å gjøre sine fiender større enn de er.