Før unge Emma Cline (f. 1989) debuterte med «The girls» i 2016, ble det budkrig om boken. Hun skal ha fått et forskudd på svimlende to millioner dollar, en avtale om å utgi to bøker til, og filmen er allerede planlagt.
Det siste er ikke så rart, Clines roman er løst basert på et av de mest omtalte drapene i amerikansk historie, Manson-drapene. Nesten femti år er gått siden de grufulle drapene i Los Angeles hvor ni mennesker mistet livet, deriblant den berømte regissøren Roman Polanskis kone, skuespilleren Sharon Tate.
Sekten med Manson som forrykt og pseudoreligiøs leder ble kjent for en hel verden gjennom de to svært blodige drapsorgiene en augusthelg i 1969. Det har vært påpekt at fascinasjonen for Manson og hans «familie» ikke ser ut til å blekne, med stadig flere filmer, bøker og serier om ham.
De grusomme drapene og den spesielle kulten ble symbolet på fortellingen om slutten av sekstitallsdrømmen. Det var kort sagt hippieleiren som gikk til helvete med Manson som karismatisk og psykedelisk leder.
I utkanten av dette finner vi beretningen om Evie, en fjorten år gammel ordinær jente som bor sammen med sin nyskilte mor i en søvnig amerikansk småby. Evie ser på hele ungdomstiden som et «venterom», hun er den pubertale jenten som venter på at «verda skal opne seg», men det blir på langt mer dramatisk vis enn det Olav H. Hauges dikt forespeiler. Evie blir betatt av Suzanne, en tøff jente som er med i sekten og dermed henger hun etter hvert mye på ranchen der de bor.
Hun er litt eldre enn Evie og fremstår som en vei ut av den ørkesløse småbytilværelsen hvor hun venter på å bli vakker, bli sendt på kostskole og å bli sett av sin nysingle mor. På grunn av bekjentskapet med jentene blir Evie trukket inn i kretsen som omgir kultlederen.
I romanen har Charles Manson fått navnet Russell, en manipulator som har kvinnelige disipler, men hvor de verste virkelige overgrepene er utelatt – kanskje fordi det skal bli sannsynlig at Evie ikke pakker snippesken og rømmer fra hippietilværelsen på ranchen, men blir vitne til det fatale som hender videre.
Emma Clines styrke ligger i det kunstferdige språket hvor nesten hvert eneste avsnitt består av originale bilder som virkelig får frem ungdommens sensualitet, men også kjedsomhet. Det er som man nesten får lyst til å ta en telefon til filmskaper Sofia Coppola som lagde «The Virgin Suicides», en film som også spiller på ungdomstidens mytiske landskap.
Eksempelvis heter det: «Sola skar gjennom trærne, som alltid – de søvnige piletrærne, den varme vinden i kastet over piknikteppene – men det hverdagslige var forstyrret av banen jentene fulgte gjennom den vanlige verden. Glatte og tanketomme, som haier som glir gjennom vannet». Det visuelle språket er gjennomgående: «Jeg duppet opp og ned i vannet, det festet seg alger på hårene på leggene, som jernspon til en magnet. Det lå en gjenglemt pocketbok åpen i hagestolen. Bladene i tærne var sølvaktige og glitrende som skjell, alt gjennomtrukket av junis dovne hete».
Imidlertid fremstår etter hvert stilnivået også som en hindring for beretningen. For selv om språket er elegant og gjennomarbeidet, går de mange sammenligningene også på bekostning av fremdrift i fortellingen. Cline lykkes i å skape et suggererende univers hvor Evies drømmer om tilhørighet og overskridelse virker høyst reelle. Samtidig fremstår ikke forbindelsen til virkelige hendelser og Manson-kulten helt overbevisende.
Særlig mot slutten av boken bærer den ikke Manson-forelegget så godt. Når romanen likevel er verdt lesetiden skyldes det at Cline ofte klarer artikulere en ung tenåringsjentes følelsesliv og det akutt smertefulle og vakre ved tenårene.