Blant dem som i rettsoppgjøret fikk de hardeste økonomiske straffene, var bare noe over halvparten medlemmer av Nasjonal Samling. Noen hjalp tyske krigsfanger, én førte regnskap for Hjemmefronten og noen deltok i kampene mot tyskerne i aprildagene 1940. Men var det en million å tjene, svek de likevel.
Ola Karlsen har utvidet den utmerkede reportasjeserien om de økonomiske landssvikerne som han laget for ABC Nyheter. Resultatet er en bok som viser hvordan grådighet kan være en minst like sterk drivkraft som ideologi.
«Profitørene» er fortellingene om 16 av dem som fikk de hardeste straffene for å ha tjent på okkupasjonen. Her er brødrene Ole og Haakon Sverre som sto bak den enorme utbyggingen av flyplassen på Sola, et arbeid anslått til åtte milliarder 2016-kroner. De bygget også den usle leiren for russiske krigsfanger like i nærheten, og laget sin egen interneringsleir for egne arbeidere som etter ledelsens mening skoftet jobben. De så det som ren næringsvirksomhet.
Her er den bergenske skipsreder Thorvald Halvorsen, som var gjest da Adolf Hitler i 1939 feiret sin 50-årsdag, og som under krigen gjorde hva han kunne for at ikke «bolsjeviker eller amerikanske jøder» skulle bli verdens herrer. Men i Landssvikarkivet har Karlsen også funnet dokumenter som viser at også Halvorsen, i likhet med flere andre av profitørene, arbeidet for å dempe okkupasjonens mest dramatiske konsekvenser. Halvorsen henvendte seg til Hitler for å få omstøtt de første dødsdommene mot nordmenn.
Odd Grundt kjempet mot tyskerne i Trøndelag i aprildagene i 1940 og satt i tysk fangeleir i Polen de to siste årene av krigen. I mellomtiden tjente han seg rik på å bygge krigsviktige anlegg for de samme tyskerne.
Drammenseren Alf Møller tjente stort på å selge varme uniformer til okkupasjonsstyrkene, samtidig som han var økonomileder for den lokale Milorg-avdelingen. Han ble dømt for det første, selv om det siste var en formildende omstendighet.
Ditlef Lexow fra Oslo var glødende nazist og tjente 122 millioner 2016-kroner på å arbeide for tyskerne. Men som medlem av fangekommisjonen i 1940, var han også med på å få satt fri 18.000 norske krigsfanger. Han fikk benådet dødsdømte norske fanger, og han risikerte livet for å redusere omfanget av den tragiske eksplosjonen på Filipstadkaien i Oslo i 1943. Disse tilsynelatende motsetningene mellom ideologi og grådighet på den ene siden, og vilje til å hjelpe landsmenn på den andre, gir historiene en ekstra dimensjon. Situasjonen var komplisert, aktørene var komplekse mennesker.
Utenom denne psykologisk interessante tråden gjennom boken, blir det mye bokholderi; anlegg som blir bygget, sement som blir importert, trelast som blir rekvirert.
Ola Karlsen skriver nøkternt om noen av dem som ikke fant balansen mellom landssvik og normal virksomhet for å holde samfunnet i gang under ekstreme forhold. Grensen var ikke alltid klar, og signalene fra norske myndigheter ikke alltid entydige.
Administrasjonsrådet som overtok etter Quislings kuppregjering i april 1940, ba alle bidra «efter evne» til å holde aktiviteten i næringslivet i gang. Noen tok dette litt for bokstavelig. Karlsen hopper ofte frem og tilbake i kronologien, og veksler litt umotivert mellom historisk presens og preteritum, begge deler kunne med fordel vært dempet i en ellers ryddig god fremstilling.