«Den stille flokken» hviler på historisk materiale om hvordan staten behandlet taterne, og i boken spiller Svanviken arbeidskoloni, som ligger i Eide på Nordmøre, en viktig rolle. Arbeidsleiren ble driftet av «Norsk misjon for hjemløse» frem til 1989, og var et sted hvor tatere skulle øves opp i norsk, bofast kultur.
Lars Mæhle har skrevet en dyster, men vellykket kriminalroman med utgangspunkt i arbeidsleirens historie.
Fortellingen er komponert slik mange kriminalromaner er for tiden. Leseren følger ulike karakterer og handlingstråder parallelt, og historien veksler mellom fortid og nåtid. Det gir tempo og flyt i opprullingen av drapene.
Mæhle utmerker seg dessuten som en forfatter som evner å overraske leseren med fiffige manøvrer. Historien blir sjelden forutsigbar, men ting skjer heller ikke umotivert.
Lars Mæhle debuterte som krimforfatter med «Den mørke porten» i 2013, som er en noe ordinær krim om en massemorders hevntokter. «Linnés dystre lærdom» fra 2014 er derimot en tett og klaustrofobisk krim, der det i forbindelse med en gjenforeningsfest rippes opp i en sak rundt et forsvunnet mobbeoffer.
I «Den stille flokken» følger Mæhle samme mønster som forutgående bøkene, med å la hendelser fra fortiden spille en avgjørende rolle for opprulling av drapsmysteriene. Historien som avdekkes ligner den vi finner i filmen «Kongen av Bastøy».
Det boken mangler i originalitet tar Mæhle igjen i hans evne til å skildre verden fra barnets perspektiv på troverdig vis. I denne kriminalfortellingen kommer Lars Mæhles erfaring som barne- og ungdomsforfatter til sin fulle rett.
Boken tar til i det to søstre blir drept inne i en skog. Dagen før rømte det en psykiatrisk pasient fra institusjonen Håheim like ved åstedet.
Ina Grieg, psykologen som går igjen i Mæhles krimbøker, hadde praksis på Håheim i studietiden. Hun kjenner altså rømlingen, kalt «Den stumme». Gradvis blir Grieg involvert i etterforskningen av drapene, som viser seg å ha forbindelser til taterne og Svanviken arbeidskoloni.
Nina Grieg samarbeider med politiet, men også med den nåværende arkivaren, og tidligere etterforskeren Hugo Fannman, som fremstår som bokens hoved-detektiv.
Han finner ut hvordan drapene henger sammen med statlige tiltak mot taterne, for eksempel at bortadopsjon ble brukt som trussel mot foreldre. Lars Mæhle oppgir ingen kilder, men et raskt søk på internett viser at boken ligger tett på virkeligheten.
I et lite kapittel er for eksempel fortellerperspektivet lagt til Erling Bjørnson, yngste sønnen til Bjørnstjerne Bjørnson, i det han befinner seg på Odelstinget den 9. mai 1934. Scenen forteller om dagen da Odelstinget vedtok loven om tvangssterilisering, «… en lov som gir adgang til å ufruktbargjøre laverestående og mindreverdige individer» som det står i boken. Loven ble vedtatt mot en stemme.
Tvangssterilisering av tatere foregikk også på 60-tallet, og taterne ble omtalt som «evneveike», «skitne» og «arbeidsudyktige».
Lars Mæhle lar tidsånden flyte gjennom tiårene, frem til bokens nåtid som er 2012. Løsningen på drapsgåten avslører også et miljø hvor holdninger går like mye i arv som i genetisk materiale.
«Den stille flokken» taler de svakes sak – og er vel verdt å spandere tid på.