Den erfarne journalisten og Latin-Amerika-kjenneren Arne Halvorsen (68 år, fra Stavanger, bosatt i Rio de Janeiro i Brasil) har skrevet bok om fredsprosessen i Colombia, landet som med hjelp fra Norge nettopp har fått en fredsavtale etter 54 år med borgerkrig.
Her har det gått raskt unna, og spesielt mot slutten. Halvorsens bokprosjekt landet nemlig akkurat da folket i Colombia sa nei til fredsavtalen gjennom en folkeavstemning. Noen få dager seinere ble president Juan Manuel Santos tildelt Nobels fredspris, og Halvorsen rakk akkurat å få med disse hendelsene før boken gikk i trykken.
Og dermed fikk nok boken også en ny og høyaktuell tittel: «Veien til fredsprisen», med undertitlene: «Norges fredsrolle» og «Colombias blodige borgerkrig».
For dem som ikke har fulgt Colombia veldig tett: Etter at et knapt flertall sa nei i folkeavstemningen tidlig i oktober 2016, ble det gjennomført enkelte endringer i avtalen. Deretter ble den endelig godkjent av nasjonalforsamlingen – uten ny folkeavstemning.
Dette er et bredt anlagt prosjekt. Colombias historie og samfunnsforhold før og nå, bakgrunnen for borgerkrigen, alle de ulike aktørene gjennom over 50 år, de ulike fredsprosessene, ofrene og dessuten Norges fredsrolle. Med sine 239 sider klarer ikke boken å gå grundig nok inn i alt dette.
Verre er det at boken skjemmes av hastverk, unødige detaljer og tankesidesprang. Halvorsen har en tendens til å sette seg selv i sentrum: «Han tar imot meg på instituttets bibliotek, et forholdsvis lite rom, med bøker stablet på bordet, i bokhyllene og spredd rundt på gulvet. Det minnet meg om Institutt for fredsforskning (PRIO) i Oslo, hvor jeg skrev hovedoppgaven i historie. (-) Jorge Restrepo rydder litt i bøkene på bordet, slik at jeg får plass til notatblokken.»
For alle som er interessert i Colombia og Latin-Amerika er boken likevel nyttig og med enkelte spennende partier. De beste kapitlene er de dramatiske historiene til barnesoldaten som kom seg ut av klørne til FARC-geriljaen, paret som ble holdt fanget av geriljaen i syv måneder og som ble satt fri mot løsepenger, intervjuet med den nederlandske FARC-soldaten som vervet seg frivillig.
Halvorsen har også gjenbrukt inntrykk og historier fra tidligere reportasjereiser, for eksempel turen til FARC-hovedkvarteret i San Vicente del Caguan i år 2000, sammen med blant andre Jan Egeland. Den mislykkede fredsprosessen fra den gang er for øvrig godt beskrevet av Egeland selv i boken «Det nytter».
Her er også greie gjengivelser av landets historie, kokabladenes rolle i landet og presentasjoner av enkelte hovedpersoner. Men er kapittel 5 virkelig et intervju med president Juan Manuel Santos, eller er det en samling med uttalelser fra ulike kilder? (I kapittel 6 trodde jeg at jeg leste Halvorsens eget intervju med nei-general Álvaro Uribe, men helt til slutt kom en kjapp kildehenvisning som røper at det var oversatt intervju fra El Pais.)
Norges rolle i fredsprosessen er selvsagt godt lesestoff for oss nordmenn. Her har Halvorsen flere gode intervjuobjekter, og med den norske spesialutsendingen Dag Nylander i spissen. Han har vært med på fredsforhandlingene på Cuba i flere år, og kjenner prosessen ut og inn. Nylander, som på diplomatisk vis har vært svært forsiktig i sine offentlige uttalelser underveis, røper at han selv skriver bok om fredsprosessen. Her har Colombia-venner en godbit i vente.
Men for all del. Også Halvorsens bok har gode sider. Foruten de dramatiske personhistoriene, er han innom interessante problemstillinger når fredsavtalen skal settes ut i livet. For hvordan hindrer man at rene kriminelle grupper overtar kontrollen over områdene etter at FARC har gitt fra seg våpnene? Og klarer colombianere å leve med at brutale geriljasoldater – og regjeringssoldater – slipper unna med ingen eller lav straff?