I åpningen av romanen «Svikne dagar» blir hovedpersonen Olga forlatt av mannen, som stikker av med en langt yngre og mer attråverdig kvinne. Tilbake sitter den hjemmeværende Olga med to barn. Karrieren som forfatter ble lagt på hyllen til fordel for å dyrke kjernefamilien, mannen Mario ble satt først.
Romanen kan leses som en lang monolog som tar for seg Olgas reaksjoner på bruddet. Første fase er fornektelse, og deretter når hun må innse at mannen ikke kommer tilbake, starter kampen for å få ham tilbake. Når det ikke går, blir raseriet den dominerende følelsen, kombinert med sviket ved at alt hun har bygget tilværelsen på viser seg å være en løgn.
Kjærligheten vendes til hat, blant annet i en scene hvor Olga går fysisk til verks mot elskerinnen: «Det var Mario eg var sint på fordi han hadde gitt henne øyredobbane, derfor slo eg vilt ut i lufta for å få tak i dei. Eg ville dra dei av øyreflippane hennar, få huda til å rivne, nekte henne rolla som arving til Marios opphav. Kva hadde ho med det å gjøre, den stygge hora, kva hadde ho med den slektslinja å gjøre: Ho stasa seg opp som det nydelege ludderet ho var, med mine ting, med ting som dottera mi skulle ha.»
Desperasjonen får etter hvert også sitt utslag i språket, den språksterke Olga blir vulgær. Banningen består av obskøne kjønnsuttrykk du helst ikke bør nevne under søndagsgudstjenesten i Slettebakken kirke.
Også på handlingsplanet stiger tempo, raseri og beretningen preges av raske handlingsskifter. Varmen stiger i byen, men den gjenværende familien er langt fra å ha en italiensk riviera å reise til. Snarere fremstår leiligheten som en trykkoker hvor de må overleve dagene.
Redet er ikke lenger gjenkjennelig, de blir invadert av maur, Olga får pansret døren, og er til slutt innelåst. Både hunden og sønnen blir syke, som for å gjøre krisen maksimal.
Her er kaos og galskap med et dagligliv som ikke lenger fungerer, dørlåser som ikke fungerer, og barnesykdom som ikke lar seg kontrollere. Hennes identitet er konstruert rundt det å bli elsket og begjært, og når dette fundamentet er borte, blir hun også en nærmest «umoderlig» mor som er utilregnelig og i oppløsning og ute av stand til å være en ansvarlig omsorgsgiver.
I denne berg- og dalbanen av emosjoner er det heldigvis også etter hvert rom for selvransakelse og utvikling: «Eg oppga straks tanken om omsorg frå ein mann eg ikkje vekte noka medkjensle i lenger. Eg var ei forelda kone, ein kassert kropp, sjukdommen min var ikkje anna enn eit oppbrukt kvinneliv. Eg gjekk bestemt mot telefonen. Ringe til veterinæren, ringe til legen. Eg løfta opp røyret. Eg la det straks på igjen, sint. Kva dreiv eg med. Samle seg, ta seg saman.»
Dersom man har sans for en burlesk monolog med desperate overtoner, kan denne fortellingen nok fungere som en underholdende roman om en (tross alt) handlekraftig kvinne i krise. Her er det lite som er overlatt til leseren, man må bare sette seg i vognen og følge kaoskreftene.
Selv finner jeg «Svikne dagar» langt mindre rikholdig enn Napoli-kvartetten fordi handlingen sentreres om den ene kvinnen, og mindre grad fletter byen og de idéhistoriske strømmingene inn i teksten. Olga fremstår som en i overkant stereotyp karakter, en slags «fantasikreasjon av hvordan vi ville opptre i den mest mannehatende, selvmedlidende og selvopptatte tilstand».
Kanskje hadde det fungert bedre hvis Ferrante her hadde rendyrket komediens særtrekk. I stedet glir det over i det for parodiske og melodramatiske. Dermed fremstår boken mer som oppvarming for en forfatter som etter hvert ble verdensberømt.