Ett av kapitlene i Alf van der Hagens samtalebiografi over Henning Hagerup har han gitt overskriften «Ecce homo» – se dette mennesket. Kristusreferansen er pretensiøs, men sårbarheten og mildheten som lyser ut av hele boken, gjør den likevel forunderlig treffende.
Vi er mange som ikke har sett Henning Hagerup tidligere. I hvert fall ikke skarpt og på nært hold. Han har vært et navn i synsranden; en signatur under et lærd og velskrevet essay, en nesten usynlig oversetter, en kritiker som andre kritikere har målt seg mot. Gir det noen mening å lese en 323 sider lang samtale med et såpass perifert bekjentskap? Svaret er et uforbeholdent ja. Alf van der Hagen har utviklet seg til en mester i dette formatet. Den tilsvarende samtalebiografien med Dag Solstad var en lesefest, mange av hans kortere forfatterdialoger det samme.
Fest er kanskje ikke den første assosiasjonen som melder seg underveis i «Leseren», her er det mye tung fyll, kreft og eksistensiell depresjon.
Henning Hagerup snakker om en fattigdom så sterk at han ikke vet hvor lenge han har tak over hodet. Likevel stiger et usedvanlig rikt menneske frem fra teksten. Van der Hagen holder seg i bakgrunnen. Han driver selvutleveringen fremover med diskrete spørsmål og påminnelser, og nettopp derfor blir Henning Hagerup gradvis både tydelig, mangfoldig, fascinerende og sympatisk. En bedrøvelig skikkelse og et imponerende intellekt.
Siden det er mye gammelmodig over Henning Hagerups litterære interesser, går det kanskje an å bruke det antikverte begrepet «åndsmenneske» om ham. «Mitt geni er allehånde» sa en pur ung Kjell Arnljot Wig da han tilbød seg å skrive i Morgenbladet. Det samme er Hagerups, i hvert fall innenfor litteraturen. Han oversetter både Diderot, Catullus og Donald Duck, og han kan – uten å kontrollere kildene – sammenligne det humoristiske element hos Chaucer, Shakespeare, Dostojevskij (!) og Flaubert.
Alf van der Hagen og Henning Hagerup har en lang historie sammen. De tilhører begge første generasjon av sprengleste redaksjonsmedlemmer i litteraturtidsskriftet Vagant.
Å lese «Leseren» er som å sitte ved et kafébord og vite at du vil bli avslørt idet du åpner munnen. Bare de som godt kan huske Ellinor Lerviks gjendiktning av Georg Trakl fra 1974 har noe å tilføre samtalen, og det gjør vel – når sant skal sies – de færreste av oss.
Dette er den fullstendig informerte samtale. Henning Hagerup famler aldri etter et navn, et årstall eller en obskur referanse. Han snakker som et litterært og historisk leksikon med mange krysslenker.
Som alle slike interne mimreseminarer blir også dette skjemmet av mangel på sortering; noe blir for smått og innforstått. Men heldigvis domineres boken av tanker og erfaringer som har bred relevans, som når Hagerup siterer Giorgio Agamben som siterer Hannah Arendt om at «flyktningene er sitt eget folks avantgarde». Diskusjonen blir brått en annen med et slikt perspektiv.
Henning Hagerup er nådeløst selvutleverende når han snakker om sin angst, sitt alkoholforbruk og sin tid som kreftsyk. Det såre forholdet til moren er oppsummert i én setning: «Jeg skulle besøkt henne på sykehuset».
Samtalen de to imellom beveger seg fra religion og metafysikk til kjærlighet til katter, og i hvert fall denne leseren holdt boken i et stadig fastere grep. Alf van der Hagen får oss virkelig til å se dette mennesket, og tenke at det er godt for oss alle at han er der.