Hvordan skal man lese en bok med sjangerbetegnelsen «roman», som utvilsomt er bygget på en sann historie om en norsk jihadists liv og erfaring som fremmedkriger i Syria? Demian Vitanzas bok «Dette livet eller det neste» har vakt debatt på grunn av formen han har gitt denne historien. Selve materialet bygger på samtaler forfatteren har hatt i fengselet med den straffedømte Tariq Khan (pseudonym), som soner en åtte år lang straff for å ha medvirket i en terrororganisasjon.
Vitanza har valgt å gi ordet til Tariq, som beholder det gjennom hele boken. Det er altså en førstepersonfortelling vi leser, men det er ingen tradisjonell jeg-fortelling. Nå og da blir vi minnet om hvilken situasjon boken er blitt til under, både gjennom det muntlige språket, og at det ofte er tydelig at Tariq svarer på spørsmål fra forfatteren, men som leser får vi aldri vite hva det blir spurt om. Nobelprisvinner Svetlana Aleksijevistj bruker samme metode, og i Vitanzas bok fungerer det som en vellykket påminnelse om at teksten vi leser er konstruert, ikke den endelige sannheten: «Så ho leser underveis? Jo, det er greit det, men jeg vet ikke om jeg har så mye å gi til redaktøren din (…). Du får si til henne at dette er ikke en sånn historie. Det er ikke alltid det finnes lyspunkter.» Å lese «Dette livet eller det neste» som fordekt sakprosa er mulig, men boken levner ingen tvil om at Tariq er en upålitelig jeg-forteller. Aftenpostens anmelder Erika Flatland trekker frem manglende etterrettelighet som en svakhet ved boken, men da ser man bort fra merkelappen «roman». I romansjangeren støter man på upålitelige jeg-fortellere stadig vekk. Noe av det som gjør boken litterært interessant er at Tariq fungerer slik romanformens upålitelige jeg-fortellere gjør. Det skjerper leserens blikk og skaper nødvendig distanse til det som blir fortalt.
«Dette livet eller det neste» er en fengende og kronologisk beretning om en norsk-pakistansk gutt, født og oppvokst her til lands, som reiser til Syria som fremmedkriger, returnerer til Norge, og blir dømt for medvirkning til terror. Boken begynner som en oppvekstskildring, og vi følger Tariq gjennom ungdomstiden, som etter hvert leder han inn i religion og videre til Syria. Vitanza får frem et sammensatt og nyansert bilde av en ung mann som gradvis faller utenfor skolen, lefler med dop og jenter, før menneskelige faktorer som tomhet og livslede, og ikke minst følelse av utenforskap leder mot radikalisering som islamsk jihadist. Åsne Seierstads «To søstre» og Erlend Ofte Arntzens «Fremmedkrigere» får frem lignende historier, denne gang får vi altså presentert den som førstepersonfortelling.
Innenfor rammene av romanen fremstår Tariq som en reflektert person som beskriver og redegjør for sine motiver og handlinger, mer enn å unnskylde seg. Det religiøse, spesielt troen på dommedag og ønsket om martyrdom, fremstår etter hvert som viktige drivkrefter. Det samme gjør også hans religiøse identitet: Et angrep på en muslim er et angrep på alle muslimer sier Tariq et sted. Kamp mot Assads regime fremstiller han som et personlig offer på vegne av et større muslimsk fellesskap.
Vi følger Tariq videre til Syria og får innblikk i hverdagen som jihadist høsten 2013. Tariq arbeider som hjelper på en ambulanse, rundt ham i området svirrer det en hel rekke ulike islamske grupperinger. I tillegg er PKK-geriljaen sterkt nærværende. Tariqs hverdagslige bekymringer får frem kontrasten mellom religiøs lære og den prosaiske virkeligheten. Han forteller at han lurte på hvem av de rivaliserende islamske grupperingene som representerte det sanne islam. Hvem garanterte for martyrdom? Neppe alle. Tariqs tid i Syria gir innblikk i en planløs og rotete krig, men også hvordan IS, i boken kalt Dawla, går frem for gradvis å vinne herredømme. Tariq beretter også om flørting via chattekanaler, og om kjærlighetslengsel blant kalasjnikov og tønnebomber. Vi møter med andre ord ingen angrende synder i «Dette livet eller det neste». Men Demian Vitanza har skrevet en god og viktig roman som gjør leseren klokere på fenomenet fremmedkriger.
«Jeg prøver å skille religion og politikk nå. Jeg prøver å ikke hate. Du vet, hat er som å drikke gift og forvente at fienden din skal dø. Jeg tror det var noe de sa på et gangsterspill på Playstation eller noe. Midt i spillet der, sa en av karakterene det. Jeg liker den setninga. Den går det an å skjønne seg på.»