Vi er alle født av mødre, vi har alle vært små, sårbare og totalt avhengige av andres omsorg. Men hva når denne relasjonen vendes på hodet? Når det hjemmet som finnes ikke er en kokong av rutiner, kjærlighet og trygghet, men snarere et ustabilt sted hvor barna fyker på rulleskøyter gjennom leiligheten, storebror spikrer igjen soveromsdøren sin og tisser på flasker.
Far er død, mens jenten i familien har sluttet å snakke. Moren er skuespiller på Dramaten i Stockholm, og trolig bedre på å gestalte andres liv enn å utvise reell empati for sine egne barn. I alle fall er det broren som må tørke opp da hovedpersonen spurter hjem tissetrengt uten å rekke frem i tide. Det er han som gir rene klær og hjelper henne opp i sengen. Mor er mer en fraværende skikkelse, som hovedpersonen samtidig føler en enorm lengsel til.
Fortelleren gjentar «vi var en lys familie», som en overlevelsesstrategi. Setningen går som et mantra gjennom boken, og står som en tydelig kontrast til mørket og volden som folder seg ut i den store seksromsleiligheten i en bygård i Stockholm.
Beretningen beveger seg mellom Ellens opplevelse av det skrudde familielivet på romanens nåtidsplan, hennes tanker om det og hvorfor de er blitt som de er blitt, samt erindringer fra en oppvekst preget av farens raseri og sykdomsutbrudd.
Stilen er mer minimalistisk og mer bildefattig enn Boström Knausgårds tidligere prosa, men Ellens stemme er medrivende.
Oppsummert kan handlingen muligens lyde outrert. Og når store deler av verdenslitteraturen er full av dysfunksjonelle familier, skulle vi da trenge en til?
Svaret vil være et definitivt ja i dette tilfellet. Linda Boström Knausgård har skapt et troverdig barneperspektiv gjennom elleve år gamle Ellen, som er blitt stum, men som paradoksalt nok er den som gir språk til fortellingen om seg selv og en splittet kjernefamilie: «Nå er det lenge siden jeg sluttet å snakke. Alle har vent seg til det. Moren min, broren min. Faren min er død, så jeg vet ikke hva han ville sagt. Kanskje det skyldes arv. Arven slår hardt i min slekt. Ubønnhørlig. I rett nedstigende linje.»
Faren, som var psykisk syk, skapte mye uro i redet mens han levde. Han kunne synge gjennom en hel natt og tvang datteren til å høre på. Når han nå er borte, tynges Ellen av skyldfølelse fordi hun ønsket ham død.
Det forsmådde barnet svarer med sin eneste maktmiddel: hun slutter å snakke, på skolen, hjemme og overalt hvor hun ferdes. Og det er en maktdemonstrasjon som virker.
Boström Knausgårds styrke er det poetiske og fortettede språket, som på knappe 93 sider får frem beretningen om en familie i en katastrofe.
Tidvis er det nesten som leseren sitter ved kjøkkenbordet i seksromsleiligheten og får et innblikk i tilværelsen til den dysfunksjonelle familien.
Som i tidligere bøker, lener forfatteren seg mer mot det mytiske enn mot en realistisk fortellerstil. Den stadige vektleggingen av mørke og lys er en av bestanddelene som etablerer romanen som et delvis symbolistisk, delvis realistisk verk. Det er også en styrke.
I sum har Knausgård skrevet en vakker og voldsom roman om en psykisk plaget familie og en sterk hovedperson som velger tausheten som våpen.