Påstanden om at Berlin var det 20. århundrets hovedstad lar seg begrunne. Byen var sentral i begge verdenskrigene, og den kalde krigens viktigste arena. Dagens Berlin har langt på vei gjenerobret posisjonen fra tiden før det hele raknet. Byen er Europas politiske sentrum og igjen en magnet på kunstnere og andre unormerte sjeler. Men først og fremst er Berlin en samling dype arr fra vår nære historie.
Med journalistisk nysgjerrighet og evne til å finne gode kilder, har Astrid Sverresdotter Dypvik samlet noen små, men vesentlige, historier fra den store fortellingen om Berlin i de drøyt 40 årene byen var delt i to.
Hun minner om at nazistenes konsentrasjonsleirer fikk en nesten like dyster gjenbruk som sovjetiske fangeleirer. Av de snaut 160.000 fangene der, døde hver tredje. Hun oppsøker tidligere spioner, menneskesmuglere og terrorister og setter deres historier sammen til en glimrende liten mosaikk.
Her er filosofen Walter Benjamins svigerinne, den jødiske juristen Hilde Benjamin, som mistet sin mann i KZ Mathausen og selv endte som det fremste symbolet på DDR-statens nådeløse rettstilstand, under klengenavnet «Den røde giljotin».
Her er også Peter Brandt, som ble venstreaktivist sammen med Rudi Dutschke, samtidig som hans far, forbundskansleren, møtte venstreopprøret med yrkesforbud og andre autoritære mottrekk.
Mannen som laget bombene til Baader-Meinhof-banden, Peter Urbach, var en agent for vesttysk etterretning som hadde infiltrert gruppen. Staten laget selv bombene som truet staten. Boken er full av slike talende paradokser.
Gjennom 12 personlige historier viser Dypvik hvordan nazitiden fikk sin forlengelse helt frem til murens fall. I øst bygget DDR opp et undertrykkelsesapparat som både var mer omfattende og mer raffinert enn Gestapos. Hun gjenåpner også diskusjonen om hvem «Lanze» var, etter at anklagene om at Stein Viksveen, Aftenbladets og BTs Europakorrespondent, var Stasis viktigste agent i Norge, ble henlagt på grunn av bevisets stilling.
I vest endte motsetningene mellom Auschwitz-generasjonen og dens barn i terror og dyp mistro til statsmakten. Intervjuene med de to tidligere terroristene Michael Baumann og Karl-Heinz Dellwo er urovekkende aktuelle.
Noen ganger er det et uforbeholdent kompliment å betegne en tekst som journalistisk. Dette er et slikt tilfelle. Dybvik, som til daglig skriver i Nationen, behersker fagets fremste ferdigheter. Menneskene hun intervjuer blir tydelige og samtidig komplekse, som byen de tilhører. Hun føyer til den historiske og geografiske kunnskapen som leseren trenger for å sette de små fortellingene inn i det store bildet, og hun gjør det hele i et presist og levende språk.
Her er den nye guideboken til Berlin for alle som vil forstå byens plass i etterkrigshistorien.