Det var aldri gitt a t Håkan Hellström skulle triumfere foran 140.000 mennesker i løpet av to etterfølgende kvelder på Ullevi Stadion i Göteborg i juni. Karrieren hans har tross alt bestått av nederlag mellom alle oppturene. Etter den monumentale debuten «Känn ingen sorg för mig Göteborg» (2000), gikk Hellström inn i en mer famlete fase, representert ved «Det är så jag säger det» (2002) og «Et kolikbarns bekännelser».
Først i 2010 kom han tilbake på godsporet, med det mange anser som hans bestenotering, «2 steg från paradise». Men lykken er kort, tenkte han kanskje, og forskutterte at «alla vill se dig dala nu, Håkan Hellström», som for å ta luven av neste backlash. Men tilbakeslaget kom ikke. I stedet kom triumfferden «Det kommer aldrig va över för mig».
På sistnevnte plate slapp Hellström unna med tyverier på høylys dag, av blant andre The Killers og U2. Ikke at Hellström noensinne har forsøkt å skule hvor han henter sin næring fra. Enten det har dreid seg om Springsteen, Petty, Ulf Lundell, Dexys Midnight Runners, Morrissey eller Vreeswijk, har han spilt med åpne kort.
Hans åttende album står støtt i den samme emuleringstradisjonen , men foretar også noen vågale venstredreininger, kanskje litt for langt ut i ulendt terreng for deler av fansen. «Mer ABBA, mindre indie», varslet produsent og låtskriverpartner Björn Olsson tidligere i sommer. Men det må ha vært en avledningsmanøver.
Det er iallfall vanskelig å forestille seg at popkvartetten ville funnet på å åpne ballet med å sample sin egen mor (i dette tilfellet «San Francisco» av Christina Hellström) og kryssklippe henne med et kranglevorent radioapparat og en dyp baryton som mumler noe om at «God made the world and he gave it to a beat». Hvilket kanskje betyr at vi skal forberede oss på et rytmebasert album. Foglarna vet.
Les også:
Mindre uutgrunnelig er «I sprickorna kommer ljuset in», der Hellström inviterer til pingpong med Leonard Cohens «Anthem» («There is a crack, a crack in everything. That's how the light gets in»). Hul bass og synthtrommer bærer bud om at uromomentet «Pistol» fra forrige utgivelse ikke var siste gang han ga seg i kast med Alphaville. Mindre radikale «Runaway (fri som en byrd)» er, som tittelen røper, et nikk til The Byrds og deres patenterte, janglete gitarlyd. Deretter skal vi ti år frem i tid: «Öppen genom hela natten» låner pianokompet til Chicago-svisken «If you leave me now» (1976). «Jag har målat in mig i ett hörn», bekjenner Hellström, uten at det er klart hva slags hjørne det skulle være.
Også på «Hoppas det ska gå bra för de yngre också» møter vi kuratoren og historikeren Hellström. Med et grep som kan mine om den amerikanske artisten Ariel Pink, har han enkelt og greit klippet og limt i gammelt videomateriale (en dokumentar om Göteborgs havnearbeidere) og lagt litt gitar oppå.
Den står i kontrast til «Din tid kommer», platens mest konvensjonelle spor. Det er en muskuløs stadionrocker i Springsteen-tradisjonen, men med et litt flatt og insisterende selvhjelpsbudskap («res dig efter varje small / du har en ängel på din axel») som ikke helt står i stil med melankolikeren Hellström.
Les også:
Da er det mer kraft og oppdrift i linjer som: «Det finns nåt litet i mig och jag tror det är fint / men jag har gömt det så längeatt jag glömt vart det finns» («Elefanten & sparven»), og på platens punktum: «Baby, vi har inget men vi har regnet» («Du fria»).
I sånne øyeblikk minnes vi på Hellströms største nådegaver. Store låtskrivere har den evnen — de får det til å virke så enkelt.