Da Van Morrison går på scenen på Plenen lørdag kveld, og starter konserten med godlåten «Moondance», er det god plass foran scenen. Det er solgt rundt 4000 billetter til lørdagens konsert, men svært mange av disse er ennå ikke på plass. De sitter kanskje fortsatt på en av uteserveringene på Bryggen, hvis ikke de står ved inngangspartiet på Bergenhus og maser med naboen, eller kanskje de er og hamstrer alkohol til konserten.
Les også:
Men de som faktisk er til stede, de hører man godt. De har mye på hjertet. Fra presseteltet hører man innledningsvis summingen fra publikum like godt som brummingen fra Van Morrison. To motorsykkel-typer gir opp hele Van Morrison allerede litt ut i første låt. «Dette stedet er dødt», sier en av dem, før han og kompisen finner ut at de like gjerne kan sette i gang med masingen først som sist.
Det begynner ikke spesielt bra for publikum på Bergenhus lørdag kveld.
Denne uken har det bergenske konsertpublikum nok en gang fått kjeft, i et mye diskutert leserinnlegg i BT, signert Anette Skutevik. Mye av kritikken går på ting vi har hørt før: Folk er for fulle, folk maser for mye, folk jubler ikke nok, og folk har ikke riktig fokus. Bergensere – og nordmenn generelt – er i det hele tatt forferdelige konserpublikummere.
Derfor fant vi i BT at vi skulle anmelde publikum under lørdagens Van Morrison-konsert. At vi ikke bare skulle følge nøye med på Van Morrison selv, men også på de tusenvis av publikummerne på Plenen. Kunne det stemme at det norske konsertpublikummet var så ille? Det måtte da finnes noe positivt å trekke frem?
Fyll og mas virker som nevnt å være det som irriterer folk mest på utendørskonserter. Et av de største irritasjonsmomentene for min del er imidlertid ikke at folk maser, eller at noen er i litt vel godt humør. Det er derimot at enkelte virker å tro de er alene på konsert. De har ikke skjønt at de er på konsert sammen med veldig mange andre. Under Paul McCartney-konserten på Koengen i juni måtte jeg av diverse grunner bevege meg litt rundt om området. Men det viste seg å være lettere sagt enn gjort.
Les også:
Konsert-gjengere på et fullsatt Koengen kan nemlig være veldig lite smidige. Selv om du kommer gående edru og ydmyk, sier «unnskyld, kan jeg komme forbi», så er det enkelte som nærmest nekter å flytte seg en eneste centimeter. De har nemlig funnet sin plass. De har tatt på seg allværsjakke, regnbukse og har plassert sekken sin foran seg på Koengen-gresset, noe som gjør det enda vanskeligere å komme forbi. Men akkurat der, akkurat der med sekken, der skal de stå. Ti spinnville hester hadde ikke klart å rikke på dem
Jeg mistenker at dette kan være et norsk problem. Da jeg nylig var i Manchester på en større utendørskonsert, var det en fryd å bevege seg rundt om på konsertområdet. «Excuse me, coming through», sa jeg, og folkemengden åpnet seg som om jeg var Moses og de var Rødehavet.
Les også:
Med litt over halvfullt på Plenen, var det heldigvis ikke noe problem å bevege seg rundt lørdag kveld. Jeg fikk kanskje et par stygge blikk da jeg oppsøkte områdene der det var trangest. Og jeg snublet nesten i et par støvler. Det var nemlig en som hadde tatt med et ekstra par støvler, som hun hadde plassert fint foran seg på gressplenen. Men gikk det greit å komme seg rundt.
Og etter en noe katastrofal start på kvelden fra publikums side, tar ting seg gradvis opp. Det samme gjør det for kveldens egentlige hovedperson, Van Morrison. Og det må sies: Van Morrison er ikke akkurat typen som driver med publikumsflørting, han prøver ikke å få med de som ikke er med. Han står der med solbriller og hatt og skjærer knapt en mine, og hadde det ikke vært for at vi hørte stemmen hans, kunne det like gjerne vært en annen fyr som sto der oppe.
Les også:
Jeg beveger meg etter hvert lengre frem mot scenen, og der er det langt mindre mas fra publikum. Publikum er fokusert, de følger med. Og da publikum gir en fortjent og godt timet spontanapplaus til Van Morrisons korist etter et vokalparti på låten «Sometimes We Cry», er det tydelig at gjengen her fremme er inne på noe. De vet hva det går i.
Sånn er det nesten alltid her på Plenen, tenker jeg, og minnes Sigur Rós-konserten på Bergenfest. Fremme foran scenen står folk og følger med, bak står folk og maser.
Ikke lenge etter «Sometimes We Cry» kommer Van Morrisons suverent største hit: «Brown Eyed Girl». Da observerer vi både trampeklapp, allsang og relativt velutført swingdansing på Plenen. Nå er det som om publikum skjerper seg litt.
Og da det plutselig begynner å pøse ned, etter at det har vært opplett gjennom hele konserten, synes jeg publikum følger med på en helt annen måte. Kan det rett og slett ha seg slik at bergensere ikke klarer å holde fokus når det ikke regner? Da Van Morrison avslutter med «Gloria», virker det som om det er et helt annet publikum til stede på Plenen enn halvannen time tidligere. De følger med på konserten. De står ikke og maser med naboen om sydenturen de nettopp kom hjem fra, eller vinkelsliperen de nettopp har kjøpt på Maxbo.
Den tause majoritet vant til slutt på Plenen lørdag kveld. Det bergenske konsertpublikum er heldigvis ikke helt fortapt.