Lørdag kommer Kong Harald til Bergen med kongeskipet. Fredag kveld var det derimot ingen tvil om hvem som regjerte da Sir Paul McCartney fylte Koengen med 22.500 fans. Nesten tre timer og førti låter med tidløs popmusikk og varme følelser.
Bare akkorden som slår an «A Hard Days Night» fremkaller minner fra gamle dager. Om femte klasse i friminuttene på Slettebakken Skole. Hvem som var best av Beatles og Stones. De fleste var enige om at Beatles var best til å sønge, mens Stones var bedre til å spelle. Men Stones så litt stygge ut. Hadde hår helt ned på ørene.
Kok på Koengen:
Ikke bare går stemningen til himmels etter første akkord. I tillegg har det sluttet å regne fem minutter før bandet kommer på scenen. 25 minutter etter oppsatt tid, må vite. Men når Paul McCartney endelig dukker opp i Bergen mer enn et halvt hundreår, spiller et par minutter fra eller til ikke noen særlig rolle.
Neste låt, «Save Us», er derimot fra fjorårets album «New»». Slett ikke verst, slett ikke verst. På ingen måte verken avdanket eller håpløs. Tvert i mot hadde den kunnet gå inn på en av de senere Beatles-platene.
Så går det i en blanding av nytt og gammelt. Mest gammelt, selvfølgelig. Det meste av produksjonen mellom 80-tallet, hele 90-tallet og de første ti årene av dette hundreåret går han over med en harelabb. Ikke noe problem, for strengt tatt er det meste fra McCartney de siste årene høyst forglemmelig. I hvert fall skal en sammenligne med alt det andre han har gjort.
Publikum:
McCartney kunne uten problemer ha byttet ut det meste av settlisten på kveldens konsert, og likevel ville det ha vært en greatest hits-kveld. Selv om vi får en solid dose av de som alle kan – de fleste utenat.
Fra «In Spite Of All The Danger» av The Quarrymen anno 1958, (forløperen til The Beatles), via den første hitsingelen “Love Me Do” til «Fourfiveseconds» som han gjorde i fjor med Rihanna og Kanye West. Og i mellom dem «Can’t Buy Me Love», «Lady Madonna», Blackbird», «Band On The Run», “Let It Be” og alle de andre bidragene Macca har forsynt rockhistorien med.
Men det er litt synd å måtte innrømme det. Stemmen til McCartney er ikke hva den en gang var. Ålreit – mannen er 74. Nå kompenserer han mye av dette ved eminent bass-spill, gitar og piano. I tillegg har han svært så god hjelp av sine medmusikanter på scenen til å dekke over de største svakhetene. Men spesielt den første timen sliter han i perioder, selv om det aldri blir direkte pinlig.
Sjelden har vel aldersspennet vært større på en konsert på Koengen. Sir Paul var på ingen måte den eldste med sine 74 år. For dette fenger alle.
Og McCartney forsøker seg på både med både «Hallaien», bergensk og norsk. Forteller anekdoter og spøker med publikum. I høyeste grad med på notene og til stede. En gigantisk scene med storskjermer i megaklassen. Perfekt lyd, selvfølgelig. Likevel overraskende edruelig og beskjeden produksjon – en storkonsert på Koengen tatt i betraktning. Inntil James Bond-låten «Live And Let Die» kommer med full pyropakke, fyrverkeri og flammer på scenen. Agent 007 har aldri vært kjent for å spytte i glasset.
For så å roe det hele ned et minutt senere med «Hey Jude» og hele Koengen som korsangere.
Selvfølgelig er «Yesterday» første ekstranummer av et halvt dusin. Langt fra nok likevel, skal en dømme etter publikums applaus. Litt ekstra raketter og smell til slutt. Men det aller største fyrverkeriet har en 74 år gammel popstjerne likevel levert.
Første gang i Bergen: