Utsolgt hus, omkring 1000 publikummere i tallet, og god stemning på Alvøen Hovedgård fredag kveld da de godt voksne herrene i engelske 10 cc gjenskapte musikken fra sin storhetstid på 70-tallet. Nyskapende er det vel knapt lenger.
I motsetning til den gang de herjet hitlistene for 40 år siden. Men på ingen måte avdankede fordums helter som casher inn på fortiden. Dette er tidløs popmusikk som holder mål den dag i dag.
Bandets storhetstid var likevel utvilsomt på 70-tallet. Både kunstnerisk og kommersielt. I sitt hjemland Storbritannia toppet de både single og albumlistene gang på gang.
Fullt så store var de ikke her hjemme på berget, men gruppen hadde i det minste tre låter inne på nederste halvpart av VGs singleliste og 97 uker på lp-listen med seks album mellom 1976 og 1982. 10 cc ga riktignok ut et par mindre suksessrike album på begynnelsen av 90-tallet, men slikt plager vi ikke dagens publikum med. Ei heller plager bandet fansen med mindre kjente låter fra glansdagene. For denne kvelden består programmet av hits, hits og atter hits.
I dag er det bare 70 år gamle Graham Gouldman tilbake fra den klassiske kvartetten som midt på 70-tallet på en genial måte kombinerte fengende poplåter og avansert og pretensiøs kunstrock. Uten at det dermed betyr at dagens besetning er sammenrasket for anledningen.
Trommis Paul Burgess (66) kan feire 40-års jubileum med bandet, mens gitarist Rick Fenn (63) har vært med siden 1977. De to siste medlemmene Mike Stevens (59) bak tangentene og multiinstrumentalisten Mick Wilson har bare vært med siden århundreskiftet. Sistnevnte både sang, spilte gitar, tangenter, perkusjon og sang. På samme låt.
Dette er ikke heller bandet som lar publikum vente til ekstranumrene med å presentere slagerne. «Wall Street Shuffle» låter nøyaktig som den gjorde for 40 år siden. Et tidløst riff av det slaget som ingen bør forsøke å kopiere uten å kreditere opphavsmennene. Stemningen er slått an fra første tone.
Deretter «The Things We Do For Love». Høy gjenkjennelsesfaktor. Så følger «Good Morning Judge». Enda en god gammel en. Det er nesten som å høre på god radio på 70-tallet. Og bandet er solid, tett og uten svake punkter. La gå at sceneopptredenen ikke er av de mest sprelske, men det er det heller ingen som forventer. Så er heller ikke publikum av det plagsomt ungdommelige slaget. Godt voksne er beskjedent uttrykt.
«I'm Mandy Fly Me» er en liten rockeopera samlet I en sang på fem minutter. Imponerende er det også hvordan bandet klarer å gjenskape det som i utgangspunktet var en svært avansert produksjon på plate. For mange av låtene består av flere temaer flettet inn i hverandre. I så måte har 10 cc store fellestrekk med andre av sine samtidige som tidlig Queen, Supertramp og Pink Floyd.
Det går slag i slag. Det skal innrømmes at temperaturen kanskje synker så vidt midtveis da bandet presenterer et par av de ikke fullt så kjente. Men håndverket er upåklagelig og uangripelig. Ikke minst det vokale. Perfekt flerstemt koring og kompliserte arrangementer. Men aldri utilgjengelig. For 10 cc har noe som mange andre mangler. Tidløse låter som sitter i øret.
Mot slutten kommer selvfølgelig de som alle har ventet på. Først «I’m Not in Love». Salig stemming blant publikum med varme minner om klinelåter på striledansene på øyene rundt Bergen. Deretter «Dreadlock Holiday» med sin lett parodiske utgave av reggae. Folk smådanser på kantene.
Ekstranummer selvfølgelig. Først «Donna» i ren acapellautgave. Fire samstemte vokalister foran en mikrofon. Til slutt et lite rockeshow med «Rubber Bullets». Nå er det ingen som sitter på stolene lenger.
Kvalitet og tidløse låter går aldri av moten.