«My Songs» er resultatet av et møte på Voss for to år siden. Cubanske Aruán Ortiz var i byen som pianist i Don Byrons kvartett. Han kom i snak med en av publikummerne, forsto at hun sang og at hun skrev musikk til egne tekster. Han fikk høre noen smaksprøver via iphonen hennes, likte det han hørte, oppfordret henne til å gå videre med dette.
Og slik gikk det til at Grete Skarpeid, utdannet musikkterapeut og praktiserende logoped, nå platedebuterer i moden alder med en plate innspilt i New York i fjor med Ortiz som produsent, arrangør og akkompagnatør.
Historien om det tilfeldige møtet på Voss er god. Resultatet likeså. Skarpeid skriver kontante, fyndige tekster og tonesetter dem med korthogde melodilinjer og skjeve rytmer. I en av sangene leker hun med et sitat fra Galileo Galilei, i en annen lager hun en montasje av strofer fra den persiske sufi-mystikeren Jalal al-Din Rumi. Flere av melodiene hennes har klang av folketone, og hun tar også turen innom svensk tradisjonsmusikk med en enkel, fordringsløs versjon av «Jag vet en dejlig rosa».
Les også:
Skarpeid synger sangene straight, uten omsvøp, noen ganger med avslappet, hverdagslig stemme, andre ganger med trøkk og rytmisk skarphet. Hun er vel ikke egentlig jazzsangerinne — hun nevner selv at hun er inspirert av folk som Joni Mitchell og James Taylor. Til gjengjeld har hun en sterk jazztrio i ryggen: Aruán Ortiz sitter selv ved klaveret og støttes av Carlo de Rosa på bass og Arturo Stable på trommer og perkusjon.
Sammen legger de en ramme av potent latinjazz omkring Skarpeids sanger. Og underveis kommer det korte innslag med Marika Hughes på cello og Tom Guarna på gitar - for ikke å snakke om de gangene det spanske akkordeonfenomenet Victor Prieto dukker opp og farger sangene med galisisk temperament.
Alt i alt et avvekslende, musikalsk kulturmøte.